Russland omtales ofte som en miljøversting, og stod du i Pasvikdalen før 23. desember kunne du riktignok se røyken fra smelteverket Nikel, der det alene ble sluppet ut seks ganger så mye svoveldioksid årlig som hele Norge samlet. På lille juleaften ble smelteverket omsider stengt for godt, etter lang tid med miljøsamarbeid med Russland. Norge har vært tjent med et stabilt miljøsamarbeid med sin økonomisk og militært overlegne nabo, spesielt innen fiskeriforvaltning kan de to nabolandene se tilbake på et 40 år langt forvaltningssamarbeid (som for øvrig ble tildelt Thorvald Stoltenbergs pris for sitt stabile samarbeid basert på kompromiss og tillit). Bærekraftig forvaltning av naturressurser er dog ingen ukomplisert oppgave. Spesielt i nordområdene, der nærhet til naturressursene er en uunnværlig del av nærings- og livsgrunnlaget til mange mennesker, er oppgaven desto mer fremtredende og kompleks. Som et steg på veien vedtok Norge i 2015, som del av FNs medlemsland, 17 mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030. Bærekraftsmålene serverer ingen enkel oppskrift for hvordan målene skal nås, tvert imot representerer de prioriteringer og hensyn som til dels kan virke motstridende. Dersom ulike parter sammen skal oppnå en bærekraftig forvaltning og utvikling, er partene nødt til å ha en felles forståelse av hva bærekraft egentlig betyr.
Vi trenger ikke engang se utover våre egne landegrenser for å finne eksempler på at hovedutfordringen i mange miljøspørsmål bunner i ulike tolkninger av bærekraftbegrepet, eller motstridende bærekraftshensyn.
I november la regjeringen frem den nye nordområdemeldingen, en melding som definerer de viktigste strategiske målene for nordområdene i de kommende årene. FNs bærekraftsmål skal være en rettesnor for utviklingen i Nord-Norge og «Regjeringen skal legge til rette for at Nord-Norge skal være en av Norges mest skapende og bærekraftige regioner». Videre skal næringslivet «ytterligere realisere sitt potensiale» og det skal fås bukt med befolkningsnedgangen i distriktene. All utvikling skal dessuten ta hensyn til økologisk bærekraftighet og fornybar omstilling. Mange visjoner skal realiseres og ikke alle sammenfaller like lett, hvilket forblir en utfordring når bærekraftsmålene skal realiseres i Nord-Norge.
FNs bærekraftsmål nr.8: «Anstendig arbeid og økonomisk vekst»/ FNs bærekraftsmål nr.11: «Bærekraftige byer og lokalsamfunn»
Å bidra til bosetting og sysselsetting i distriktene har vært et viktig argument når det skal utvikles industri i Nord-Norge. Da trålflåten vokste frem i Nord-Norge var dette med formål om å sikre stabil tilførsel av råstoff utenom hovedsesongen til de mange foredlingsbedriftene langs kysten, som var viktige hjørnesteinsbedrifter i sine respektive lokalsamfunn. Men etter en rivende effektivisering i trålflåten, kombinert med en uthulet leveringsplikt og økt globalisering av fiskevaremarkedene, har trålflåten fungert mot sin hensikt og derimot blitt en trussel for livsgrunnlaget til foredlingsindustrien, en industri som også kystflåten er sårt avhengig av å opprettholde. Kystflåten etterlater seg også et lite miljøavtrykk sammenlignet med trålflåten og er allerede i gang med elektrisk omstilling, men dersom samfunnet prioriterer økonomisk lønnsomhet etter trålflåtens prinsipper, risikerer en å forvitre den desentraliserte strukturen kystflåten er avhengig av. Skal bærekraftsmålene oppnås i Nord-Norge kommer vi ikke unna spørsmålet som fiskeripolitikken har strevd med i flere tiår: Hvordan måle økonomisk bærekraft mot sosial bærekraft?
FNs bærekraftsmål nr.7 «Ren energi til alle»/ FNs bærekraftsmål nr. 14 «Livet i havet»
Mineralnæringen er og har historisk vært en viktig bidragsyter til verdiskapning og sysselsetting i Finnmark spesielt. Nordområdemeldingen understreker at utvinning av mineralressurser i Nord, i tillegg til å bidra til økonomisk og sosial vekst, også er viktig for å løse globale klimautfordringer da mineralske råstoffer er vesentlige komponenter i elektriske systemer. Men i likhet med mange bærekraftsprosjekter går målsetningene gjerne på bekostning av hverandre. Den planlagte Nussir gruva i Kvalsund er forventet å skape 150 arbeidsplasser i Kvalsund og rundt 200 arbeidsplasser i andre næringer i Nord-Norge. Men planene har møtt sterk motstand fra miljøbevegelsen, reindriften og kystfiskere. Det uttrykkes stor bekymring for de negative konsekvensene et sjødeponi i Repparfjorden vil medføre for livet i fjorden, spesielt ettersom Repparfjorden er en nasjonal laksefjord og et viktig gyteområde for skrei og den rødlistede kysttorsken. Reindriftsnæringen og Sametinget protesterer ettersom gruvedriften vil medføre tap av beiteareal og økt menneskelig aktivitet i området, noe som vil gå på bekostning av produksjonen og muligheten til å videreføre en tradisjonell samisk levemåte. Konflikten tvinger oss til å vurdere tidsperspektiver: Hvordan vurderer vi bærekraften av et prosjekt som sysselsetter befolkningen i 25-30 år, dersom det går på bekostning av fornybare ressurser (fiskeri og reindrift) som, dersom de forvaltes rett, kan livnære befolkningen i uoverskuelig fremtid?
FNs bærekraftsmål nr. 9: «Industri, innovasjon og infrastruktur»/ FNs bærekraftsmål nr.12: «Stoppe klimaendringene»
Luftfart er en av dagens mest utslippstunge sektorer og dermed en tung bidragsyter til de eskalerende klimaendringene. Men enhver som har reist i Nord-Norge vet at avstandene gjør flytrafikken til en uunnværlig del av infrastrukturen. Behovet for å finne en grønn omstillingsløsning er dermed stort, og interessen for utviklingen av el-fly øker. El-fly er mer miljøvennlige, støyer mindre og krever ikke lange rullebaner for å lette. Men de første el-flyene vil ikke kunne opprettholde den samme kapasiteten som dagens fossile fly, og el-fly vil i startfasen være aktuelt for kortere reiseavstander. Kortbanenettet i Nord-Norge er dermed en velegnet mulighet for å introdusere el-fly med begrenset rekkevidde. Men konklusjonen fra et ekspertutvalg nedsatt av regjeringen konkluderte med at nedleggelse av flere kortbaneflyplasser, for så å utvide enkelte, er nødvendig for å øke konkurransen og lønnsomheten i luftfarten for distriktene. Satsning på reiseliv og et mer attraktivt botilbud har også vært argumenter for utbygging av flyplasser. Avinor har nylig foreslått nedleggelse av Svolvær lufthavn til fordel for utbygging av Leknes lufthavn. Tidligere er Narvik lufthavn nedlagt (2017) og nedleggelse av Andøya lufthavn diskuteres. En storflyplass er ikke isolert sett til hinder for el-fly, men dersom trenden med nedleggelse av flyplasser på kortbanenettet fortsetter risikerer man å utvikle seg vekk fra markedsmuligheten kortbanenettet representerer for innfasing av elektrifisert luftfart. Samtidig er utbygging av infrastrukturen, som inkluderer sentralisering, nødvendig for å opprettholde bærekraftig bosetting og verdiskapning i nordnorske regioner. Så hvor tungt skal det økologiske hensynet veie, dersom det står til hinder for ringvirkningene en infrastruktur med økt kapasitet medfører?
FNs bærekraftsmål nr. 17: «Samarbeid for å nå målene»
Bærekraft er altså ikke bare bærekraft, og spørsmålene her er bare noen av de regjeringen må ta stilling til i arbeidet med en nasjonal arbeidsplan for bærekraftsmålene som skal legges frem våren 2021. FNs bærekraftsmål nr. 17 heter «Samarbeid for å nå målene». Myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn må samarbeide mot en bærekraftig utvikling. Dette bærekraftsmålet må understrekes i nord, hvor situasjonen er spesielt utfordrende. Klimaendringene går raskere i Nordområdene og de merkes tydeligere på kroppen av de som livnærer seg av naturens ressurser. Samtidig er fraflytting en vedvarende utfordring i Nordområdene, og utviklingsprosjekter med sosiale ringvirkninger prioriteres derfor høyt, selv når det går på bekostning av miljø- og klimahensyn. Til ettertanke siterer jeg leder i Naturvernforbundet i Sør-Varanger, Gunnar Reinholdtsen: «Hva skal vi med ringvirkninger hvis det tar bort grunnlaget for bærekraftig utvikling?». De valgene vi tar om Nordområdene i dag, om alt fra infrastruktur til naturinngrep og fiskeripolitikk, legger føringer for hvilke valg vi har mulighet til å ta i lang tid fremover. Bærekraftig utvikling blir enda mer utfordrende dersom vi tar irreversible valg der inntjeningen er sett i et kortsiktig perspektiv. Det hevdes ofte at «bærekraft» er et utvannet begrep, «bærekraft», «lønnsomhet» og «levedyktig» brukes gjerne om hverandre. Brundtland definisjonen slår i midlertidig fast at bærekraftig utvikling skal imøtekomme dagens behov uten å forhindre fremtidige generasjoners muligheter til å imøtekomme sine. Dersom samfunnene i nordområdene skal lykkes med å etterlate utviklingsmuligheter for fremtidens nordboere, bør mantraet for myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn være å våge å tenke enda mer langsiktig og visjonært, allerede i dag.
Skrevet av: Hanna Arctander, YATA Tromsø.
Synspunktene uttrykt i artikkelen er skribentens egne.
Foto: Markus Mira