- Skrevet av: Håvard Hammer 26.10.22 – først publisert som debattinnlegg i Aftenposten
- Foto: Silje Hornnes, Svalbard
Antageligvis håper de å avdekke brister i europeisk samhold.
Nylig kom Maria Zakharova, talsperson for det russiske Utenriksdepartementet, med anklager mot Norge om økt militært nærvær på Svalbard. Det skjedde da fregatten Thor Heyerdahl anløp øygruppen.
Samtidig kritiserte hun Kystvakten for å seile i farvannet utenfor Barentsburg. Hun henviste til Svalbard-traktatens artikkel 9, som forbyr å bruke området til militære formål.
I forbindelse med traktatens 100-årsjubileum i 2020 sendte Russlands utenriksminister Sergej Lavrov et offentlig brev til sin norske motpart. Det fremhevet russiske planer om varig tilstedeværelse på Svalbard.
Videre uttrykte Lavrov bekymring over norsk begrensning av russisk næringsvirksomhet på Svalbard, blant annet ved opprettelser av naturvernområder som del av norsk miljøforvaltning på øygruppen. Han gjentok også Russlands motvilje mot fiskevernsonen utenfor Svalbard.
Aftenposten spurte seniorforsker Geir Hønneland ved Fridtjof Nansens Institutt hvor oppsiktsvekkende det russiske brevet var. Svaret lød: «Det er alltid noe med Svalbard.»
Det er mulig dagens kritikk ligner den som har vært før. Men gjør dagens situasjon også det?
Klar tale fra PST
2022 har vist et Russland som hverken skyr bruk av militærmakt eller brudd på folkeretten.
Vesten har svart med et sanksjonsregime som kraftig har redusert Russlands muligheter for økonomisk samarbeid med Europa. Tanker om et økonomisk samarbeid som skulle føre til en så sterk gjensidig avhengighet at ingen ville bryte det, tilhører historien.
I januar ble den ene av to fiberkabler mellom Svalbard og Fastlands-Norge skadet. I samme periode krysset den russiske tråleren Melkart-5 kablene mer enn 107 ganger.
I september oppsto lekkasjer i gassrørledningene Nord Stream 1 og 2 i Østersjøen. Siden er det blitt rapportert om droneaktivitet i tilknytning til norske olje- og gassinstallasjoner.
I forrige uke sa Hedvig Moe, assisterende sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), at Svalbard er blitt enda viktigere for Russland. Grunnen er øygruppens strategiske plassering.
Hvordan skal vi forstå dagens maktspill i nord?
Tre nivåer å se kritikken på
I et forsøk på å forstå den russiske kritikken av Svalbard kan kritikken ses fra et lokalt, regionalt og globalt perspektiv.
Seniorforskerne Andreas Østhagen og Svein Vigeland Rottem ved Fridtjof Nansens Institutt har tidligere brukt denne typen nivådeling for å nyansere sikkerhetspolitiske dynamikker i Arktis.
1. Bilateralt
Det lokale nivået kan her defineres som forholdet mellom Norge og Russland, både på og utenfor Svalbard.
At Russland påpeker at norsk miljøforvaltning har begrenset russisk næringsvirksomhet, er riktig. Men begrensningene er ikke rettet mot russiske borgeres næringsvirksomhet og interesser spesielt.
Videre garanterer traktaten for likebehandling av signatarstatenes borgere, ikke signatarstatene selv.
Likevel inneholder kritikken formuleringer som «russiske borgere», «den russiske byen» og «vår aktivitet» på Svalbard. Formuleringene nører også opp under tvetydigheten rundt norsk suverenitet over Svalbard. Dette til tross for at den er forankret i traktaten.
At Russland ikke anerkjenner fiskevernsonens jurisdiksjonsgrunnlag, har lenge vært en kilde til diplomatisk uenighet i forholdet til Norge. Dette ble sist aktualisert i 2020. Da omtalte Zakharova norsk forvaltningskontroll i fiskevernsonen som urettmessig. Det skjedde etter at norsk kystvakt tok den russiske tråleren Borey i å drive ulovlig fiske.
Selv om Russland i praksis aksepterer norsk regulering i sonen, gjør de prinsipielt sett ikke det.
2. Regionalt
Det regionale nivået dimensjoneres gjerne av maktbalanse og fellesinteresser.
Krigen i Ukraina har samlet Europa. I Norden søker Finland og Sverige Nato-medlemskap. Forskyvningen i maktbalansen i Russlands disfavør kan gi seg utslag i skarpere russisk kritikk. Dette er noe som ytterligere utfordrer Norges diplomatiske tilnærming om å holde relativt lav spenning i relasjonen.
For da Russland invaderte Ukraina, tok de samtidig implisitt valget om å avslutte mesteparten av samarbeidet med Vesten. Tilsynelatende anser ikke Russland seg tjent med en forsonende tone.
Tross splittelsen mellom Vesten og Russland står norsk-russisk fiskeriforvaltning i Barentshavet fortsatt. Når Lavrov likevel kritiserer fiskevernsonen, er det fordi han vet at norsk tolkning av Svalbard-traktaten ikke er uomstridt.
At fiskevernsonen regelmessig omtales, øker muligheten for en revitalisering av disputten mellom Norge og EU eller vestlige land med økonomiske interesser i sonen.
Russland trenger interne uenigheter i Europa nå. Antageligvis håper de med denne retorikken å avdekke brister i europeisk samhold eller gråsoner som Russland allerede har vist vilje til å utnytte.
3. Globalt
På globalt nivå skiller man mellom strategiske og systemiske faktorer.
En av Russlands strategiske kapasiteter er Nordflåtens atomubåter, som er lokalisert på Kolahalvøya. I russisk planverk er bevegelsesfrihet i Barentshavet og Nord-Atlanteren suksesskriterier for å sikre Nordflåtens oppdragsløsning.
Norsk militær aktivitet langs Norges kyst har økt på grunn av Nord Stream-lekkasjene og droneaktivitet i Nordsjøen. Russland ønsker begrenset vestlig militær tilstedeværelse i Barentshavet. Kritikk av norsk militært nærvær rundt Svalbard vil kunne skape spørsmål om nærværets proporsjonalitet, tross legitimiteten. Dermed kan Russland teste om Norges diplomatiske intensjoner om lav spenning i nord høyner terskelen for å sende militære kapasiteter til området.
På systemisk nivå kan Kremls innvendinger mot norsk tolkning av Svalbard-traktaten være et forsøk på å skape et bilde av en vestlig stat som utfordrer en internasjonal traktats rammer.
Selv om ingen brudd finner sted, vil en plausibel anklage om brudd være en paradoksal propagandaseier i en tid hvor Vesten står samlet mot Russlands brudd på internasjonal rett.
Svalbard-kritikken krever debatt
Det er vanskelig med sikkerhet å fastslå Russlands motiver for kritikk av norsk Svalbardpolitikk. I en slik tid kan nivådelingen bidra til å løfte den brennaktuelle debatten om Svalbard ytterligere.