Parlamentet har blitt stormet. Flyplassen har blitt stengt. Politiet har brukt tåregass, gummikuler og vannslanger mot demonstrantene. Over tusen mennesker er blitt arrestert. Siden juni har opptil 2 millioner innbyggere av Hong Kong-halvøya tatt til gatene i stadig større demonstrasjoner mot myndighetene og det vanskelige forholdet til Kina. Hvorfor skjer dette nå? Hva ønsker demonstrantene? Det ligger mer bak enn et lovforslag om utlevering av kriminelle.
Som alle konflikter og bevegelser er også hendelsene i Hong Kong mer sammensatte enn de gjerne fremstilles. Det handler ikke kun om at folket demonstrerer mot et nytt lovforslag om å gjøre det mulig å utlevere fanger til Kina, slik det ofte blir omtalt i mediene. Det er den mest prekære og utløsende årsaken for dagens demokratidemonstrasjoner, men det ligger mye mer bak. Hong Kongs adminstrative status og forhold til stormakten Kina har aldri vært lett.
Økende uro gjennom sommeren
Fra de den gang fredelige “Occupy Central”-protestene i 2014, som starta som en studentdemonstrasjon, har årets demonstrasjoner i Hong Kong blitt stadig voldeligere for politiet og enkelte demonstranter. Uroen har vokst raskt på halvøya i løpet av få måneder. Regjeringens kunngjøring om at de i lys av den demokratiske motstanden ville “fryse” det aktuelle lovforslaget gjorde ingenting for å betrygge Hong Kongs befolkning.
1. juli ble parlamentsbygningen stormet av demonstranter. Politiet har svart med stadig mer maktbruk i gatene. Til og med flyplassen har vært stengt i et par dager av demonstranter. Enkelte unge Hong Kong-innbyggere har tatt livet sitt i frustrasjon over den tilsynelatende umulige situasjonen – noe som selvsagt ikke kommer frem eller omtales stort i media, men som snakkes om blant fortvilte folk på stedet. 29. august innførte myndighetene i Hong Kong et demonstrasjonsforbud. Begrunnelsen for dette var alvorlige sikkerhetsbekymringer etter flere dødsfall og voldelige sammenstøt.
Forbudet stoppet så klart ikke folkets motstand mot myndighetene. 4. september annonserte Hong Kongs politiske leder Carrie Lam at regjeringen offisielt trekker det kontroversielle lovforslaget om utlevering av fanger til Kina. Hva skjer nå? Det er lite som tyder på at demonstrantene sin misnøye med egne myndigheter kommer til å stilne bare fordi denne ene saken avsluttes. Tvert imot, nå er det for alvor reist fundamentale spørsmål om demokrati i Hong Kong. Store politiske endringer må til for å møte demonstrantene sine krav.
Det vanskelige forholdet til Kina
Hong Kongs status er til dels unik og ofte vanskelig for utenforstående å skjønne seg på. Det heter seg at halvøya i dag er en “spesiell adminsitrativ region” av Kina. Samtidig har Hong Kong stor grad av selvstyrerett, og de fleste i Hong Kong vil ikke ha noe av at du kaller dem kinesere.
Den spesielle statusen har historiske årsaker. Veldig kort oppsummert ble Hong Kong en britisk koloni etter at Kina tapte den andre Opiumskrigen i 1898. Gjennom et århundre med britisk styre frem til 1997 har folket i Hong Kong gradvis endret identitet og tankegang til noe eget fra det som kalles «fastlands-Kina». I dag er Hong Kong definert som et selvstyrt område innenfor Kinas territorium, med blant annet egen grense, valuta, økonomi, lovgivning, parlament og styre. I prinsippet er utenrikspolitikken og forsvaret det eneste som styres fra kinesiske myndigheter i Beijing. Etter avtalen mellom Kina og Storbritannia skal det forbli slik frem til 2047. Statusen kalles gjerne «One country, two systems» eller «Ett land, to systemer» på norsk. Mange Hong Kongere identifiserer det politiske systemet som hverken vestlig eller kinesisk, men heller en slags hybrid mellom de to. Enkelte bruker et så sterkt ladet ord som “K-formet”, et kantonesisk uttrykk for noe som er deformert.
Startet med demonstrasjoner i 2014
For å forstå dagens demonstrasjoner i Hong Kong, må vi tilbake noen år til tidligere demonstrasjoner som fikk mindre oppmerksomhet, den gang i 2014 med “Occupy Central”-bevegelsen. Da var det hovedsakelig studenter og unge som protesterte fredelig ved å okkupere finansområdet i Hong Kong i 79 dager. De gjorde dette for å kreve frie valg og et sterkere demokrati. Bakgrunnen var at myndighetene i kinesiske Beijing skulle fra 2014 i praksis forhåndsgodkjenne kandidater til regjeringssjef i Hong Kong. Mange opplevde dette som at Kina økte sin politiske kontroll over Hong Kong, og at ingen kunne bli leder uten Beijing sin aktive støtte.
Hong Kongere opplevde at demonstrasjonene i 2014 ikke førte frem. I dagens demonstrasjoner har folket smaken av å vinne noe betydningsfullt, da det kontroversielle lovforslaget er “frosset”, altså går ikke myndighetene videre med forslaget akkurat nå. Kinas ønske om mer kontroll er blitt kjempet tilbake. Likevel protesterer folket videre for at forslaget skal trekkes helt tilbake og at Kinas innflytelse må begrenses. Det er mange som har grunn til å frykte konsekvensene av mer kontroll fra kinesiske myndigheter. Blant demonstrantene er det flere ulike grupper: Religiøse grupper som frykter mindre religionsfrihet, unge som er frustrerte over framtidsutsiktene, personer som ønsker større grad av demokrati og frihet, samt enkelte som ønsker et fullstendig selvstendig Hong Kong.
“Hong Kong er ikke Kina”
Identitet er en annen viktig del av grunnene til at folket demonstrerer. Mange er frustrerte over kinesere fra fastlands-Kina som kommer til Hong Kong for å kjøpe varer som er billigere og mer kvalitetssikret. Folk mener dette har presset små og lokale butikker i bydeler ved grensen til konkurs, samt presset boligprisene ytterligere. I tillegg er det i Hong Kong mange fordommer mot kinesere som at de er mindre siviliserte, at de spytter på gaten, prater høylytt og kaster søppel fra seg hvor som helst. På den andre siden har kinesere en stereotypi om Hong Kongere at de er overlegne og egoistiske som ikke vil dele sin rikdom. I Hong Kong snakkes det også et annet språk eller dialekt enn i de største delene av fastlands-Kina. Kantonesisk sammenliknet med mandarin har av enkelte språkforskere blitt omtalt som så ulike dialekter at de kan bli klassifisert som to forskjellige språk. Språk er et omstridt politisk spørsmål, både i Hong Kong og fastlands-Kina (Mer info her). Innenfor identitetsteori er felles språk eksempelvis et grunnleggende skille mellom ulike grupper folk og kulturer.
Selv om det er en politisk krise som har utløst sommerens demonstrasjoner, er det ingen tvil om at motstanden mot Kina også handler om Hong Kongere sin sterke egne identitet og motvilje mot å bli definert som kinesiske. Alle fremstøt fra kinesiske myndigheter om å gripe ytterligere inn i Hong Kong sin politiske suvernitet treffer samtidig en kulturell nerve.
Protest mot eliter og sosial ulikhet
Ser man på demokratibevegelsen det fra et større samfunnsperspektiv, ser vi at mange protesterer mot dagens styre i Hong Kong og samfunnet på et mer generelt grunnlag. Over lengre tid har folks misnøye over et vanskelig hverdagsliv økt til det som kanskje i dag er et kokepunkt. Boligprisene i Hong Kong er blant verdens høyeste. For mange unge er det vanlig å bo med foreldrene hele livet, fordi det er nærmest umulig å få kommet inn i boligmarkedet selv om man jobber fulltid. Ofte blir Hong Kong beskrevet som et elitistisk samfunn, hvor en liten elite har all makten og i praksis styrer politikk og samfunnsutvikling. Klasseforskjellene mellom de ulike bydelene kan være enorme.
Det politiske systemet i Hong Kong er dårlig rigget til å jevne ut sosiale ulikheter og sikre vanlige folks interesser. Parlamentet er eksempelvis ordnet slik at næringslivet har egne representanter. Disse utgjør over halvparten av representantene i parlamentet, og de er ofte mer Beijing-vennlige på grunn av sine sterke næringsinteresser i Kina. Dette er også en av grunnene til økt frustrasjon blant befolkningen – fordi man som vanlig borger opplever at man ikke får påvirket noe gjennom frie og demokratiske valg.
Kina i sikte
I en bevegelse som er så kompleks kan det være vanskelig å se for seg en fredelig løsning i Hong Kong. Mange innbyggere har mistet håpet om at det vil bli større grad av demokrati og frihet i Hong Kong, de forventer snarere enda mer uønsket innflytelse fra Kina. Etter avtalen med Storbritannia fra 1997 skal jo Hong Kong faktisk bli en del av Kina i 2047. Dette er en del av forklaringen på den økende volden blant demonstranter og hvorfor protestbevegelsen blir et sikkerhetsproblem i Hong Kong.
***
Teksten er skrevet av Julia Wong, leder i YATA Tromsø. Hun er masterstudent i Peace and Conflict Transformation ved Universitetet i Tromsø og skriver masteroppgave om økende polarisering i Hong Kong. Forfatteren har familie i Hong Kong og var der på feltarbeid til masteroppgaven i juli og august. Synspunktene er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.