Det finnes ingen erstatning til vann. Det er en ressurs ingen kan leve uten. Å ha selv og å kunne fordele vann til andre er en simpel men stor makt, med fundamentale konsekvenser for folks hverdag og fremtid. Derfor blir kontroll over vannressurser en viktig kamp om posisjonering. Vannmangel har store konsekvenser og er en grunnleggende sikkerhetsutfordring. Uten tilgang til vann øker vår sårbarhet drastisk og kan bety skillet mellom liv og død. Folk er villige til å kjempe seg i mellom for sin overlevelse, og vann er storpolitikk i mange land. Det ser vi i dag i store deler av verden hvor vann allerede er en knapphet. Nå kan heller ikke urbane strøk ta vannet – og tryggheten det gir – for gitt. Denne måneden er det rasjonering og muligens et tidsspørsmål før storbyen Cape Town går tom for vann. Trusselen virker plutselig mer reell for resten av oss som er vante til at vann kommer ut av krana hele døgnet. Hva skjer med samfunnet når vannet tar slutt? Når det kommer til stykket, kan det godt hende at det største sikkerhetsspørsmålet for enhver ender opp å være spørsmål om tilgang til vann.
På grunn av vannets essensielle nødvendighet er vannressurser og systemer sentrale i flere konflikter, og de har ved flere anledninger vært mål for tilsiktede voldshandlinger eller sabotasje. Godt styresett og god forvaltning av vannressurser er derfor helt nødvendig mange steder i verden for å begrense utviklingen av konflikter. Det har alltid eksistert kamp om vann. Et av de første daterte angrep på vannressurser og systemer kan spores så langt tilbake som 4000 år siden. Kong Urlamas av Lagash, en stat i nåværende Irak, viderekoblet den gang vann fra kilden til nabobyen, og på den måten fratok han befolkningen deres tilgang til vann. I et historisk perspektiv har kontroll av vannressurser, både ved tyveri og ved tilbakehold av vann, alltid blitt brukt for å sikre seg kontroll og for å øke sårbarheten til fienden. Tilgangen til vann er en konfliktøkende faktor, derfor er det desto viktigere å treffe tiltak for å redusere sårbarheten for vannmangel. Dette ser vi tydelig i områder i dag som er preget av konflikter, hvor vanntilgang ikke nødvendigvis er en direkte årsak til konflikten, men en medvirkende årsak eller en konsekvens av konflikt, ofte med stor dødelighet.
Vannmangel fører til vold
Vann er et så grunnleggende behov at det ikke er rart at kampen om vann kan få brutale, primitive uttrykk, uavhengig av når og hvor. De fleste dokumenterte konflikter som har dreid seg om vannressurser har utartet seg i vold. Det er for eksempel tilfeller hvor individer eller ikke-statlige organisasjoner oppfatter en form for urett som knytter til prosjekter for vannutvikling, eller beslutninger som påvirker fordelingen av eksisterende vannressurser. Vannet påvirker alt i samfunn og natur, derfor er mulighetene for interessekonflikt nesten uendelige, enten det er snakk om naturvern, næringsinteresser eller ren overlevelse. Marginaliserte grupper som opplever urett knyttet til deres vannrettigheter har ved flere tilfeller reagert med trusler, demonstrasjoner eller angrep på vannsystemer.
Ta som eksempel konflikten som oppstod i 2002 i Cochabamba i Bolivia. Den var et resultat av statens avgjørelse – etter press fra Verdensbanken – om å selge vannrettighetene i byen til internasjonale selskaper ledet av den amerikanske industrigiganten Bechtel. Kampen i Cochabamba mot privatisering av vannet ble en anti-nyliberal bevegelse som bidro til en økende debatt rundt privatisering innen vannsektoren, både på internasjonalt og nasjonalt nivå. Ved dette tilfellet i Bolivia tvang folkebevegelsen de private aktørene ut av byen, men i etterkant ser man at tilgang til vann og kvaliteten av vann fortsatt er begrenset for en stor andel av befolkningen, og vannressurser vedvarer som en faktor for ustabilitet i området.
Knappheten som gjør alt vondt verre
Voldelige sammenstøt slik som det som utartet seg i 2002 i Cochabamba, forekommer typisk i tilfeller hvor man har absolutt deprivasjon av vann, altså en benektelse av basisbehov for en gruppe eller en region. Mangelen og tapet av rettigheter er i slike tilfeller total. Det forekommer også tilfeller med relativ deprivasjon av vannressurser, hvor basisbehovene ennå er dekket, men hvor vannforvaltningen ses på som svært urettferdig. Dette er også tilfeller hvor vann egner seg til å skape høye konfliktnivå. Det gjelder slett ikke bare utviklingsland. At det i vår tid finnes mange slike tilfeller verden rundt, fra Afrika til California, viser en økende sårbarhet når samfunn blir fratatt vår viktigste ressurs for overlevelse.
Begrenset tilgang til vann berører flere aspekter av vårt samfunn, alt fra jordbruk til helse. Påvirkningskraften varierer, men i de fleste tilfeller vil resultatet av mangel være det samme: Konflikt. Den katastrofale tørken som traff Syria i 2016 var ikke årsaken til krigen, men tørken bidro til å anstrenge mange forhold i det som allerede var en av de verste konfliktene verden har sett de siste 50 år. Ingen steder er vannmangel mer prekært og konfliktøkende enn i krigsområder hvor mennesker står overfor vold og andre grunnleggende påkjenninger.
Vann er en faktor i mange konflikter
De som forvalter i vannsektoren har i møte med vannmangel og kamp om vann et økende behov for å etablere gjensidige løsninger som beskytter og dekker primærbehov. På denne måten må forsvarlig vannforvaltning bidra til å unngå å skape ytterlige konflikter som kan utarte seg i voldshandlinger. På grunn av sin enorme påvirkningskraft i enhver situasjon er det nødvendig å vurdert konflikter om vann ut i fra bredere politisk, etisk og sosiokulturelle perspektiv. En større bevissthet rundt sårbarheten og konfliktpotensialet knyttet til vannressurser, ikke bare i utviklingsland men også i våre egne deler av verden, kan skape økt forståelse for den rollen vann har i allerede eksisterende konflikter.
Det vil ikke overraske at vann spiller en stor direkte eller indirekte rolle både i historiske og nåværende konflikter. Tenk bare på konflikten mellom Israel og Palestina, Egypt sin overtakelse av Suez-kanalen fra britene, Syria og Bolivia. Svært mye er ulikt med disse eksemplene, men for den som leser nærmere er det åpenbart at vann er en konfliktskaper i hver av hendelsene. Vann er sjeldent den eneste eller regjerende årsak til konflikt, men ønsket om å kontrolle vann med de muligheter det gir, eller å redde seg ut av vannmangel, bidrar i mange konflikter til å forverre andre spenninger. Livsviktige behov som vann, dets rene kvalitet og tilstrekkelige mengde bør vurderes helhetlig innenfor de aller fleste caser i studiet av konflikt og fred. I sentrum for de fleste vannkonflikter vil kvalitet, kvantitet og kontroll være viktige faktorer. Ingen faktor skaper mer konflikt enn vannets kvantitet, eller rettere sagt mangelen på tilstrekkelige mengder av vann. Rent og rikelig vann er den viktigste ressursen i ethvert land sin folkehelse, og i konflikter kan det dreie seg om å faktisk overleve eller ikke.
Se vann i et sikkerhetsperspektiv
Uavhengig av om konflikter utarter seg over kvalitet eller kvantitet på vannet, eller om de finner sted på et internasjonalt, regionalt eller lokalt nivå, vil verktøyene for å løse og forebygge vannrelaterte konflikter være bundet i de institusjoner som forvalter vannressurser. Disse må være drivkrefter til forebyggende tiltak og er derfor viktig at inkluderes i vannpolitikk. Vi må lære av konflikter å forvalte vann forsvarlig også som et sikkerhetsproblem, før vi står i det selv.
Godt samarbeid rundt muligheter og behov er helt essensielt for å lykkes i å unngå at fremtidens konflikter til sist skal defineres av vannmangel. Vannforvaltere må unngå ensidige tiltak som kan øke spenninger og regional ustabilitet. Dette krever at trygg og helsebringende vannforvaltning utskriver tiltak som går over mange år og et langt sikkerhetsperspektiv, også der hvor vann ikke ennå er blitt en knapphet. Ingen steder i verden er man garantert i fremtiden at rent vann i rikelige mengder alltid vil finnes. Selv et fredelig og vannrikt land som Norge kan rammes av miljøkatastrofer, radioaktivt nedfall fra atomvåpen eller ulykker, sabotasje eller tørke. Er samfunnet vårt godt rustet til å takle de utallige sikkerhetsutfordringene som vannmangel fører med seg?
Kamp om ressurser kan ramme overalt
Krig i stor skala har til i dag ikke blitt kjempet over vann som en direkte årsak, men vann består som en faktor for økt konfliktnivå i de aller fleste konfliktområder verden rundt. I møte med fremtidens klimautfordringer, vold, ressursknapphet og som følge av dette et økende behov for god og trygg forvaltning av vann, med sikkerhet som et helhetlig perspektiv, må alle land og internasjonale forvaltere ha fokus på å sikre materielle basisbehov som vann, for å unngå nye konflikter. Ellers er det, slik som dagens klimaendringer og nåværende konflikter viser oss, bare et tidsspørsmål før verden befinner seg regelrett krig på grunn av vannmangel eller konkurranse om tilgangen til vannressurser. Verst vil det være der hvor vann allerede representerer en grunnleggende sårbarheten i samfunnet, men ikke narr deg selv til å tro at naturens ressurser er for evig sikret der du bor heller. Det er ingen selvfølge at vannet kommer ut av krana i all tid.
***
Teksten er skrevet av Kristina Duesund, styremedlem i YATA Stavanger. Kristina har en bachelorgrad i interkulturelle studier fra NLA Høgskolen i Bergen og er nå masterstudent i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger. Hun har erfaring som frivillig i Rafto-stiftelsen for menneskerettigheter og linjeforeningen for studenter i samfunnssikkerhet. Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.