Sosiale normer, religion og politikk er sterke motkrefter for den som ønsker å leve et fritt liv som seg selv i Libanon. I 2014 kom lovendringen som gjorde det lov å være homofil, men fortsatt opplever skeive diskriminering i hverdagen. Fem modige unge menn i Libanons hovedstad, Beirut, deler sine historier om opp- og nedturer hverdagen som homofil i Midtøsten.
Cesar (19) og «Chadi» (24) møter meg i en bakgårdskafé i Beirut sentrum. Vi setter oss ved et bord ved siden av et skilt som advarer mot fallende avokadoer og bestiller kald limonade og filterkaffe. De to unge mennene har sagt ja til å møte meg og prate, men ønsker ikke at deres fulle navn skal bli brukt. «Chadi» ønsker ikke å bruke fornavnet sitt heller, han vil være anonym for sikkerhets skyld. Full åpenhet er fortsatt ikke risikofritt. Selv om de er åpne om legningen sin blant nære venner ønsker begge to å vente til de er økonomisk selvstendige før de vurderer å komme ut av skapet. På ordentlig. I mellomtiden lever Cesar og Chadi det de selv beskriver som hemmelige dobbeltliv.
Tabu på tvers av generasjoner
Selv om Cesar og Chadi ikke er redde for å bli fengslet for å være homofile er de likevel ikke trygge på å være åpne om legningen sin. Utviklingen i Libanon de siste årene har vært positiv, men det betyr likevel ikke at unge libanesere nødvendigvis er mer åpne og liberale enn de eldre. Noen ganger kan det være motsatt. Chadi forteller for eksempel at moren hans er mer konservativ enn den eldre faren. Da faren fant ut at sønnen var homofil ba han straks om at dette ikke skulle deles med moren. Grunnen, forteller Chadi, er at moren vokste opp under den voldelige borgerkrigen i Libanon og har fått de religiøse sektenes livssyn innprentet i hele sin oppvekst. Faren, derimot, hadde sin ungdomstid før borgerkrigen og er mer liberal fordi de sterke religiøse skillene som i dag er så tydelige i Libanon var mindre da han vokste opp. Chadi kan ofte høre sin unge mor komme med homofobiske kommentarer hjemme. Både far og sønn ignorerer dette som et slags fredskompromiss i familien. Det er rett og slett bedre å bare la være å diskutere det med henne, forteller Chadi.
Seksualitet og loven
I Libanon forbyr loven «unaturlig seksuell adferd». Lenge har denne lovbestemmelsen blitt brukt til å kriminalisere alle former for homoseksualitet – sidestilt med pedofili og bestialitet. Først i 2014 erklærte en rettsavgjørelse at sex mellom likekjønnede ikke lenger kan tolkes å tilhøre denne bestemmelsen. Loven ble ikke endret, men domstolene skulle ikke lengre bruke lovteksten for å kriminalisere skeive. Dette er selvsagt fremgang for homofiles rettigheter, men mange føler seg likevel utsatt. Frykten for å havne i trøbbel med loven er blitt mindre, men veien til sosial aksept er mye lengre. Å leve åpent som noe annet enn heterofil er fortsatt en stor risiko. Mange lesbiske, homofile, bifile, transseksuelle og interseksuelle (LHBTI) – personer har en særlig utsatt stilling i samfunnet i Midtøsten. For eksempel kan det å søke jobb som åpent homofil være vanskelig, og på grunn av diskriminering på arbeidsmarkedet ender flere opp i både prostitusjon og narkotikasalg. Dette bidrar ytterligere til å stigmatisere det skeive miljøet, og politiet har ved flere anledninger utnyttet denne sårbarheten. Det er helt vanlig at homofile blir hanket inn til politistasjonen, plaget og ydmyket under påskudd av mistanke om prostitusjon og narkotikasalg, utelukkende på grunn av sin seksuelle legning.
Et stagnerende samfunn
Ekte endring er vanskelig. Samfunnet i Libanon er grunnleggende preget av måten det politiske systemet ble etablert etter borgerkrigen som endte i 1990. For å få fred skulle alle religionene få sin stemme hørt, og politiske posisjoner bestemmes primært ut fra religion. Det er et komplisert og sammensatt system som forsøker å inkludere alle de 18 offisielle religiøse sektene i landet utvikling og politiske prosess. Seter i regjering og parlament fordeles strengt langt religiøse linjer for å bevare en viss stabilitet og fred. Det er total overlapp mellom religion og parti. En uheldig konsekvens er at all politisk og sosial endring i Libanon er uhyre vanskelig. I stedet for å forene folk har systemet ført til at forskjellene blant folk er blitt sementert og den religiøse betydningen styrket. Resultatet er et system som sliter voldsomt med endring. Homofiles rettigheter et eksempel på den saktegående utviklingen og et stigma som fortsatt står sterkt i det libanesiske samfunnet som er så å si rigget mot store endringer.
Den vanskelige fremtiden
Det er lett å føle seg ensom eller motløs i møte med slike utfordringer. Mange unge skeive søker seg derfor til LHBTI-organisasjoner for å rett og slett ha noen å snakke med. Noen å være åpne med. En av disse organisasjonene heter PROUD, en frivillig organisasjon som jobber for å fremme LHBTI-rettigheter og sosial inkludering i Libanon. Jeg fikk møte dem i diskresjon, for heller ikke organisasjoner kan føle seg trygge mot trakassering. Kontoret har ingen logo utenfor som identifiserer hvor de er eller hva de gjør. Nøklene til inngangsdøren kommer seilende ned fra et vindu i en kurv festet til et langt tau.
Hos PROUD møter jeg Marwan (29) og Wael (29), to frivillige ildsjeler. De er glade for å kunne bidra til å belyse situasjonen for skeive i Libanon. De er engasjerte og tålmodige. Når jeg famler med setningene mine og leter etter de riktige engelske ordene fyller Marwan tomrommet med akkurat det ordet jeg trenger. Historien til Marwan skiller seg fra mange andres fordi Marwan er lykkelig gift med en annen mann, men i likhet med mange andre i det skeive miljøet er det dessverre under vanskelige omstendigheter. Han forteller meg sin personlige historie om å oppdage at han var homofil og forsøke å skape et liv i Beirut. Marwan og hans kjæreste dro til Kypros for å gifte seg, men hjemme i Libanon kan de ikke være åpne om hverken kjærligheten eller ekteskapet. Familien vet ikke, ei heller ønsker de å vite. Marwan har prøvd flere ganger å komme ut for foreldrene sine, men de avfeier ordene eller snur samtalen fordi de vil ikke høre. «Han er ungkar», sier faren hvis noen spør. I mellomtiden prøver Marwan og hans ektemann å skape sitt eget liv sammen. På grunn av den uholdbare situasjonen i Libanon ønsker de seg heller en fremtid i utlandet.
For lite informasjon
Jeg blir fortalt av libaneserne jeg møter at det sosiale stigmaet fortsatt er en stor hindring for skeive å leve åpent, og aller størst er motstanden utenfor hovedstaden Beirut – som tross alt kan fremstå ganske så kosmopolitansk, særlig for vestlige turister. En besøkende kan lett glemme at Libanon er et muslimsk land og at slett ikke alle bor i storbyen. Hos PROUD forteller Wael (29) at han kommer fra landsbygda, og der er hele konseptet «homofili» ikke-eksisterende. Der er det ikke et spørsmål om aksept eller ikke aksept, fordi det finnes ingenting som heter «å være homofil» der han vokste opp. Ingenting å diskutere, ingenting å informere om. Der hvor man ikke snakker om seksualitet snakker man heller ikke om seksuell helse, noe som kan være ekstra vanskelig for skeive. Wael forteller med et flir om munnen at da han flyttet til Beirut for å studere visste han hverken hva homofili eller kjønnssykdommer var. Det var først da han møtte organisasjonen PROUD at han begynte å lære om seksuell helse. Frivillige i PROUD spurte Wael bekymret om han tok testene sine. «Joda, kolesterolet er bra og jeg tar vitaminene mine», svarte han den gang. HIV hadde han aldri hørt om. Testen var heldigvis negativ, men det var en skremmende opplevelse. Siden da har også Wael blitt med som frivillig i PROUD for å gi informasjon om helse til andre.
Ikke alle er like heldig som Wael. I en alder av 19 fikk Julian Kerboghossian (28) beskjed om at han var HIV-positiv. Siden da har han engasjert seg for å spre informasjon om HIV blant unge i Midtøsten. Han drar på konferanser både nasjonalt og internasjonal, og jobber for å sette opp et ungdomsnettverk for å fremme rettigheter om seksuell helse og HIV i Midtøsten, slik at ungdom kan få den informasjonen, støtten og hjelpen de trenger. Julian så at slike nettverk fantes i resten av verden men ikke der han selv kom fra. Lovene, samfunnet og diskriminerende tankegang er spesielt store utfordringer i regionen. Men Julian sier at han er positiv for fremtiden. «De unge tenker annerledes og er mer tolerante», sier han. «De er aktive og de har en stemme».
Engasjerer seg for andre
Tilbake på bakgårdskafeen i Beirut forteller Cesar at han vet andre homofile i Midtøsten lever under enda vanskeligere omstendigheter enn han selv og andre libanesere. Skeive i Irak risikerer å bli drept, de blir satt i fengsel og gjennomgår ydmykende analundersøkelser i Egypt, og det foregår utstrakt sensur av LHBTI-informasjon i Qatar. Både Cesar og Chadi er skrekkelig klar over situasjonen i regionen, ikke bare i Libanon. Cesar sier han er glad for de timene med frihet han får hver dag, fordi han vet at det er så mange som har det så mye verre. Derfor er de takknemlig for de frihetene de har klart å få, men organiserer seg for at det skal bli flere. Historien har vist at det kan ta lang tid å få til endring i Libanon. Historien har også vist at det går an.
***
Teksten er skrevet av Julie Bergaust, masterstudent i menneskerettigheter ved Sciences Po i Paris og medlem i YATA. Synspunktene er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.