Innsikt: I skyggen av massedød og økonomisk kollaps

Som om det ikke var nok med flere tusen døde og global økonomisk krise, kan koronaviruset også få betydelige geopolitiske konsekvenser. Nøyaktig hva disse konsekvensene vil bli er derimot svært vanskelig å spå. Ekspertene er uenige og peker i ulike retninger. I denne månedens innsikt vil Sverke Runde Saxegaard gi en oversikt over mulige konsekvenser av Covid-19 på tre forskjellige områder: pågående kriser og konflikter, globale maktforhold, og styresett og stabilitet.

Pågående kriser og konflikter

Væpnet konflikt og smittsomme sykdommer er en dødelig kombinasjon^[1]. Både sivilbefolkningen og soldater i områder rammet av krig og konflikt er ekstra sårbare i en global pandemi. Det er flere grunner til dette.

Helsesystemene i land som Syria, Libya, Yemen og Afghanistan er allerede overbelastet. Stater uten territoriell kontroll er sjeldent i stand til å håndheve strenge smittereduserende tiltak. Når man ser hvor vanskelig det er å holde nordmenn borte fra hytta, kan en bare forestille seg hvor vanskelig det er å overtale en befolkning i et borgerkrigsherjet land uten tillitt til myndighetene om å følge myndighetenes råd. Mangel på tillitt var blant annet en viktig grunn til at Ebola spredde seg så raskt som det gjorde i Congo i 2014^[2].

Videre innebærer både militære felttog og flyktningstrømmer de to tingene en aller helst vil unngå under en pandemi, nemlig trengsel og forflytning av store menneskemengder. Og sist, men ikke minst, situasjonen gjør det nærmest umulig for humanitære organisasjoner å gjøre jobben sin.

Med andre ord forsterker smittsomme sykdommer og væpnede konflikter hverandres negative konsekvenser. Men er det noe som tilsier at koronaviruset vil forsterke eller begrense konfliktene som sådan?

Her er det minst to mulige svar. På den ene siden kan en se for seg at konflikter intensiveres ettersom tiltak som begrenser konfliktene svekkes av koronakrisen. På den andre siden er det mulig å tenke seg at partene i konflikter får et nytt perspektiv og nye interesser som følge av epidemien.

Cedric de Coning, seniorforsker ved NUPI, har uttalt seg om hvordan koronakrisen påvirker FNs fredsbevarende styrker^[3], et av få effektive virkemidler for å redusere og forhindre væpnet konflikt^[4]. Ifølge Coning har krisen medført store endringer for hvordan FNs fredsbevarende styrker opererer. Flere land har nå sluttet å rotere inn nye tropper, operasjoner som regnes som ikke-kritiske er satt på vent, og nye prosjekter er suspendert eller satt på vent. Etter kolera-epidemien på Haiti i 2010^[5] er FN klar over at de selv utgjør en helserisiko for lokalbefolkningen. Samtidig sitter sivilt ansatte i hjemmekontor eller i karantene. Fredsbevarende styrker med begrenset handlingsrom er mindre effektive og en ikke se bort i fra både kortsiktige og langsiktige negative konsekvenser.

Samtidig påvirker koronakrisen pågående fredsforhandlinger. Alle som har deltatt på et videomøte er klar over at misforståelser lettere kan unngås ansikt til ansikt. Politiske ledere og andre tredjeparter som ofte tilrettelegger og deltar i fredsforhandlinger har også fått andre ting å tenke på. Med en pågående global pandemi og økonomisk krise er det uunngåelig at fredsforhandlinger får mindre oppmerksomhet og tar opp mindre av politiske lederes fokus. Kanskje er det dette vi er vitne til når vi nå ser at fredsavtalen mellom USA og Taliban slår sprekker^[6]?

På den annen side, er det lov å håpe at koronakrisen fører til felles innsats mot en felles «fiende». FNs generalsekretær António Guterres var raskt ute og ba parter i konflikter verden over om å legge ned våpnene for å kjempe mot Covid-19 i stedet^[7]. Om Guterres’ idealistiske utspill får effekt gjenstår å se, men noen positive utviklingstrekk kan observeres. Per 13. april har konfliktaktører i 12 ulike land erklært en form for våpenhvile^[8].

Globale maktforhold

Verden vil neppe bli den samme etter Covid-19, og det virker sannsynlig at den liberale verdensorden vil få seg en trøkk. Men hvilken form endringene vil ta, og i hvilken retning de vil gå er ikke selvsagt, og avhenger i stor grad av hvilket narrativ som blir dominerende i tiden som kommer. Mange eksperter har uttalt seg om dette^[9], men spådommene spriker i mange ulike retninger. La meg forsøke å skape oversikt.

Endringene de ulike ekspertene ser for seg finner sted langs to ulike akser. Den første aksen er en makt-akse, der essensen er forholdet mellom øst og vest, mellom Kina og USA. Mange forventer at koronakrisen vil akselerere den pågående forskyvningen av verdens maktsentrum østover, bort fra USA og Europa og i retning Kina.

At makt skyves bort fra USA og Europa, virker åpenbart. Den globale lederrollen USA lenge har vært forventet å ta i slike situasjoner er ikke-eksisterende. USA leder ikke noen global respons på denne krisen, og håndteringen av krisen på hjemmebane har vært langt under pari^[10]. Også Europa ser ut til å vakle. I det integrerte Europa er det nasjonalstatene som innfører tiltak, og de åpne interne grensene var noe av det første som ble ofret på smittevernets alter. I fraværet av vestlig lederskap skapes et maktvakum i den globale verdensorden.

Et land som gjerne vil fylle dette vakuumet er Kina. Iver Neumann skriver at koronakrisen gir Kina muligheten til å demonstrere sin verdensomspennende makt^[11]. Om Kina lyktes kan krisen bli et omdreiningspunkt for et hegemonisk skifte fra USA til Kina.

Men dette er langt ifra en selvsagt utvikling. Her står og faller mye på hvilket narrativ om Kina som fester seg. Blir Kina den handlekraftige staten som ikke bare hadde styrke og mot til å iverksette de tiltakene som trengtes for å undertrykke pandemien i Kina, men også hadde overskudd til å hjelpe andre land verden rundt? Eller blir Kina syndebukken hvis manglende ytringsfrihet og skyggelegging hindret effektiv tidlig innsats som kunne stoppet pandemien i sin fødsel, og som deretter solgte defekte ansiktsmasker og tester som ikke fungerte til desperate land?

Dersom sistnevnte narrativ blir dominerende er det langt ifra sikkert at Kina kommer styrket ut av denne krisen. John Kirton, forskningsleder ved Munk School of Global Affairs ved universitetet i Toronto, uttaler til Morgenbladet at både USA og Kina vil komme svekket ut av denne krisen^[12]. Kinas økonomi er allerede kraftig svekket, og USAs statsgjeld øker som aldri før. Med betydelig svekkede økonomiske muskler reduseres begge supermaktenes muligheter til å spille en lederrolle globalt, spesielt militært.

Dermed kan konsekvensen bli ytterligere multipolaritet, snarere enn en rebalansering av dagens mer eller mindre bipolare situasjon i retning Kina. Om dette scenarioet resulterer i en verden der det internasjonale anarkiet blir enda tydeligere, eller om stormaktenes kollektive svekkelse gir rom for et revitalisert FN og styrket multilateralisme avhenger i stor grad av den andre aksen.

Den andre aksen er en nasjonal-global akse, der det som står på spill er selve globaliseringen. Vil en krise hvis grunnleggende årsak er globalisering, svekke vår vilje og evne til å nyte godt av globaliseringens frukter, eller vil den en gang for alle gjøre det klart at vi er avhengige av hverandre?

På kort sikt virker det sannsynlig at land vil se innover, og løse sine egne problemer først. Som Asle Toje skriver i Minerva, koronakrisen er «et skudd for baugen for den økonomiske modellen vi har i dagens globaliserte samfunn»^[13]. Et system der lagring av varer nærmest er effektivisert bort, og der hver minste forsinkelse kan få store konsekvenser, er sårbart for stengte grenser og hamstring av «strategiske» varer som munnbind og desinfiseringsmiddel. Koronakrisen har for alvor vist hvor sårbare den gjensidige avhengigheten har gjort oss. Det virker sannsynlig at beredskap for egen befolkning, inkludert innenlands produksjon av mat og medisinsk utstyr, vil få økt prioritet etter krisen. Resultatet kan bli det Stephen Walt, professor i internasjonale relasjoner ved Harvard, kaller «a further retreat from hyperglobalization»^[14].

Samtidig kan nyvunnet forståelse for felles sårbarhet også føre til forsterket internasjonalt samarbeid. John Ikenberry, professor i Politikk og internasjonale affærer ved Princeton, spår at den nye forståelsen av felles sårbarhet kan resultere i forsterket internasjonalisme. De største utfordringene stater står ovenfor i dag er globale, enten i form av klimaendringer, økonomiske kriser eller dødelige virus, og krever globale løsninger. På samme måte som andre verdenskrig ble krisen som gav liv til FN, kan en se for seg at Koronakrisen på sikt gir fornyet giv til internasjonalismen. Om ikke annet virker det sannsynlig at internasjonale styringsmekanismer på helsefronten vil styrkes.

Som så ofte før vil historien om Covid-19 skrives av «vinnerne». Hvorvidt vi om 20 år ser på dette som demokratiets og globaliseringens seier eller nederlag avhenger av hvilke stater som klarer seg best, og hvilke narrativer som setter seg. Her er det mange krefter som trekker i ulike retninger, og det kan også hende disse kreftene mer eller mindre utligner hverandre, slik at vi, som Anders Romarheim skriver for atlanterhavskomiteen^[15], ender opp i en verden som ikke er så ulik den vi allerede lever i.

Styresett og stabilitet

Koronakrisen påvirker ikke bare forholdene mellom stater, men har også på kort tid og dramatisk vis endret de interne forholdene i mange land. Også her peker ulike mekanismer i ulike retninger.

Den mest åpenbare effekten er kraftige innstramninger av bevegelsesfrihet og andre friheter verden over. For bare uker siden ville det vært hårreisende å høre Raymond Johansen diskutere portforbud i Oslo^[16], for ikke å nevne regjeringens nye fullmakter i Koronaloven. Likevel er tiltakene i Norge ganske milde sammenlignet med andre steder. I Kina ble store deler av befolkningen i Wuhan holdt hjemme i over 40 dager^[17]. Italia satte inn militære styrker for å håndheve portforbud^[18], og på filipinene har president Duterte gitt sikkerhetsstyrker ordre om å skyte for å drepe «troublemakers» som demonstrerer under portforbudet^[19].

I en uoversiktlig situasjon kan det være vanskelig for observatører å skille mellom strenge, men nødvendige tiltak, og autokrater som bruker krisen til å gi seg selv fullmakter og slå ned på ytringsfrihet og kritiske stemmer. Nyere forskning viser også en robust sammenheng mellom innføring av unntakstilstand, og overgang til diktatur^[20]. Et eksempel som nevnes av flere er Ungarn, som riktignok hadde blitt nedgradert av demokratiindekser i forkant av koronakrisen, der Victor Orbán har brukt krisen til å ytterligere øke egen makt^[21].

Samtidig som vi ser en tilstramning og maktsentrering i flere regimer – og dermed en konsolidering av autoritære regimer – kan en også forvente økende politisk ustabilitet som følge av krisen. Nyere samfunnsforskning viser en robust sammenheng mellom økonomiske kriser og politisk ustabilitet. Mekanismene er, som Tore Wig skriver^[22], enkle: «Når folk får det verre, har de mindre å tape på å lage uro, havne i fengsel, bli med i en lokal milits etc.».

Dermed kan en se for seg at den kortsiktige effekten av koronakrisen er en konsolidering av autoritære regimer og en utvikling i retning mer autoritært styresett. På langsikt vil kan en se for seg at både disse og andre, mer demokratiske, regimer vil utfordres av store mengder misfornøyde, arbeidsledige demonstranter med lite å tape. Til tross for at disse utviklingene hver for seg kan få betydelige negative konsekvenser, er det dermed ikke umulig å se for seg at kombinasjonen fører til økt demokratisering på mellomlang sikt.

«Det er vanskelig å spå – især om fremtiden» skal en dansk politiker ha sagt en gang på 30-tallet^[23]. Likevel er det ekspertenes utakknemlige oppgave å forsøke. I denne analysen har jeg forsøkt å skissere noen av de ulike scenarioene som trekkes frem av ulike eksperter, og pirket i overflaten av de mekanismene som påvirker samfunnsutviklingen.

***

Teksten er skrevet av Sverke Runde Saxegaard, M.Phil. Peace and Conflict Studies. Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.

^[1] https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/13623699.2018.1472892?journalCode=fmcs20

^[2] https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0277953616306256

^[3] https://forsvaretsforum.no/fn/koronapandemien-fn-ma-beskytte-sitt-personell/120138?fbclid=IwAR0TCeQfpy0BFnh3pz1q4bL0nWOnWjCaj2VTAn-0V4YQk8j58RViJH_C6Xg

^[4] https://www.journals.uchicago.edu/doi/abs/10.1086/700203

^[5] https://www.nytimes.com/2016/08/18/world/americas/united-nations-haiti-cholera.html

^[6] https://time.com/5816062/taliban-peace-deal-breaking-point/

^[7] https://news.un.org/en/story/2020/03/1059972

^[8] https://www.washingtonpost.com/politics/2020/04/13/un-has-appealed-global-coronavirus-ceasefire/#click=https://t.co/zp8Hb7avFc

^[9] Se f.eks https://foreignpolicy.com/2020/03/20/world-order-after-coroanvirus-pandemic/?fbclid=IwAR3Lx-UexmKx3hDsHtjwgdNCpWvFOXD1O8ctGLZ6V5Ofnoo5oFhKt1n8RuI og https://www.minervanett.no/eu-geopolitikk-kina/verden-etter-korona/355698

^[10] https://www.theatlantic.com/health/archive/2020/03/how-will-coronavirus-end/608719/

^[11] https://www.minervanett.no/eu-geopolitikk-kina/verden-etter-korona/355698

^[12] https://morgenbladet.no/aktuelt/2020/04/kloden-pa-krita