Helt siden 1500-tallet har Irland hatt et trøblete forhold til sine naboer i øst, England og Storbritannia. Når Storbritannia til neste år etter planen trekker seg ut av EU, kan det bli på grensen mellom Irland og Nord-Irland at utfordringene blir aller størst.
I 2016 sa flertallet av velgerne i Storbritannia, som Nord-Irland er en del av, ja til å forlate EU. Til tross for at flertallet av britene sa ja, sa et klart flertall i Nord-Irland nei. Det betyr at dersom/når England, Skottland, Wales og Nord-Irland går ut av unionen, er det bare republikken Irland igjen på de britiske øyer som fortsetter i unionen. Det er ingen tvil om at dette gir utfordringer på mange nivå, og da ikke minst med tanke på den skjøre freden som er etablert på den irske øya. En ting er at grensen mellom Irland og Nord-Irland i dag er en åpen grense, uten grensekontroll og sperringer. For en av de viktigste forutsetningene for den tilsynelatende harmonien som har eksistert på den irske øya de seneste to tiårene, er at de åpne grensene mellom republikken og den britiske delen av øya har gjort det mulig å drive grenseoverskridende handel og passfritt samkvem mellom broderfolk både i nord og sør. Men etter Brexit kan det bli annerledes. I forlengelsen av det er det mange som frykter at konflikten mellom protestantiske unionister/lojalister og katolske nasjonalister/republikanere skal blomstre opp igjen. Det vil i så fall være dårlig nytt, for denne konflikten har en svært blodig historie.
Hvorfor er Irland delt?
I år er det 20 år siden Langfredagavtalen ble inngått. Avtalen markerte slutten på tre tiår med blodig strid, vold og drap i Nord-Irland. Avtalen var unektelig en milepæl, for det var slett ingen selvfølge at den irske og den britiske regjeringen, med støtte fra de fleste partiene i Nord-Irland, skulle klare å komme frem til en avtale om fred. For frem til Langfredagavtalen ble inngått, huset den grønne øya i vest en av de blodigste konfliktene i Europa.
Denne konflikten har dype røtter. Tilbake i 1160 begynte en 800 år lang periode der Irland i varierende grad ble styrt av England. Etter at England ble reformert og gikk fra katolisisme til protestantisme på 1500-tallet, ble det engelske styret mer direkte og flere irske lover ble opphevet. Først tidlig på 1800-tallet ble Irland en del av unionen Storbritannia. Katolikker ble utestengt fra offentlige embeter, og det oppsto mye intern uro. Flertallet av irene ønsket likevel ikke å være en del av Storbritannia, og i 1919 begynte det en treårig lang borgerkrig med utgangspunkt i Irlands tilknytning til Storbritannia. 23. desember 1921 undertegnet den britiske kongen en lov om irsk selvstyre, en lov som delte landet i to. Britene beholdt kontroll over de seks grevskapene i nord som vi i dag kjenner som Nord-Irland, mens størstedelen av landet løsrev seg fra Storbritannia og dannet grunnlaget for det vi i dag kjenner som republikken Irland.
Konfliktfylte år
Det gikk ikke lang tid etter delingen før konfliktene meldte seg. I det britisk-kontrollerte Nord-Irland bodde det fremdeles mange som ønsket at også Nord-Irland skulle være en del av den forente republikken Irland, og i den irske grunnloven av 1937 var det nedfelt et punkt om igjen å samle Irland. Det største republikanske partiet, Sinn Fein, sto i bresjen for kreftene som ønsket gjenforening, og de mest ytterliggående av disse kreftene ble en del av den irske republikanske hæren (IRA).
Perioden fra 1968 til 1998 har fått kallenavnet ”The Troubles”, og kjennetegnes av blodige og voldelige sammenstøt. Republikanerne ble sett på som annenrangs borgere i Nord-Irland og de slet med å få jobb. De som hadde jobb fikk lavere lønn, færre rettigheter, i tillegg til at de var utsatt for høy grad av diskriminering. Ikke minst fra politiets side, for det er en dårlig skjult hemmelighet at politistyrken ble rekruttert fra unionistsiden i konflikten. Dette førte til at republikanerne i 1968 startet borgerrettighetsbevegelser, men disse møtte aggressiv motstand fra unionistene og førte til økt militær tilstedeværelse fra britisk side i Nord-Irland. For å kjempe kampen om et forent Irland trappet IRA opp krigføringen mot militære og lojalistiske grupper. Det ble utført en rekke bombinger av sivile mål på begge sider. Britiske myndigheter startet med internering, hvor potensielle medlemmer av paramilitære grupper ble fengslet uten tiltale eller rettssak. Dette nådde sitt klimaks i 1972, da britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettighetsmarsj på det som i ettertid har fått tilnavnet ”Den blodige søndagen”. 13 unge republikanere ble drept, og 16 såret. Denne episoden bidro mer enn noe annet til det forhatte forholdet mellom de britiske soldatene og den republikkvennlige befolkningen i Nord-Irland. Tre år senere utførte IRA et bombeattentat mot det konservative partiets konferansehotell i Brighton, hvor målet var å ta livet av partileder Margaret Thatcher. Thatcher unngikk angrepet, men fem andre ble drept og 34 såret.
I ettertid sto IRA for flere angrep mot sivile mål i Storbritannia, og gjennom flere tiår var konflikten i Nord-Irland fastlåst. Flere fredsforsøk ble bombet i stykker eller avbrutt av sekteriske mord, vold og terror. Først i 1998 kom gjennombruddet med det som har fått navnet Langfredagsavtalen. Avtalen, som den britiske og irske regjeringen samarbeidet om, symboliserte den offentlige våpenhvilen i Nord-Irland. I løpet av de tre tiårene med indre konflikter, mistet over 3500 mennesker livet og opp mot 50 000 ble skadet.
Utfordrende Brexit
Det er disse erfaringene som danner bakteppet for at mange i dag trekker frem grensen mellom Nord-Irland og Irland som en av de største utfordringene dersom Storbritannia skal forlate EU. For de seneste årene har denne grensen vært tilnærmet usynlig, og dette har vært en viktig forutsetning for legitimering av Langfredagavtalen. Fjerning av grensepostene gjorde det blant annet enklere å komme seg frem og tilbake mellom Nord-Irland og Irland, noe som har en praktisk, men ikke minst psykologisk betydning. Dette førte til at republikanerne i nord, som ønsker at Nord-Irland skal bli en del av republikken Irland, har kunnet føle seg nærmere Irland. I tillegg har fjerningen av grensepostene gjort det enklere med handel over landegrensene, og i dag er det anslagsvis 30 000 mennesker som krysser denne grensen daglig. Det er denne grenseløse følelsen av samhørighet som har lagt grunnlaget for den nær voldsfrie perioden vi har sett de siste 20 årene, og det er grunnlaget for denne fredlige tilstanden som trues av en Brexit med påfølgende fysisk grensedeling av Irland igjen.
Det blir også pekt på at en fysisk grense mellom Irland og Nord-Irland vil provosere irske nasjonalister, som da får et påskudd for å anklage britene for å feste grepet om Nord-Irland igjen. Mindre handel over grensen kan også føre til en nedgang i den økonomiske veksten og gjøre Nord-Irland mer avhengig av London, og dermed kan man fort komme tilbake til de samme mekanismene som skapte mistroen, volden og konfliktene i Nord-Irland i siste del av forrige århundre.
Det er dette som er bakteppet for at mange nå ser på grensespørsmålet på den irske øya som den mest utfordrende delen av en britisk retrett fra det europeiske fellesskapet. Med klok politikk er det sikkert mulig å komme rundt disse utfordringene, men det er ingen tvil om at harmonien på den grønne øya er skjør. For i restene av det som for ikke lenge siden var et av de mest glødende hatbål i Europa, ligger det fortsatt glør. Og disse glørne kan fort bli til et nytt bål igjen i et Irland der skillet mellom republikanere og unionister blir tydeliggjort. Det vet politikerne på begge sider. De vet også at det er overordnet viktig å unngå å gi næring til dette bålet.
***
Teksten er skrevet av Andrea Sofie Nilssen , leder i YATA Oslo. Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.