De første forhandlingene på to år er akkurat avsluttet i Johannesberg slott, nord for Stockholm. Er det lov å håpe på en løsning på Jemens humanitære krise?
En kompleks krise og ny form for krigføring
Jemens borgerkrig har utviklet seg til å bli en av de verste humanitære katastrofene i verden i dag. Ifølge Flyktninghjelpen er åtte millioner mennesker rammet av alvorlig matmangel og tallet er stadig voksende. Hele 14 millioner mennesker er i hungersnødfare. Borgerkrigen har utviklet seg til en kompleks krise som rammer befolkningen svært hardt.
En kompleks krise er en dyp krise som rammer på flere nivå i samfunnet og over en lengre tidsperiode enn andre kriser og katastrofer. I komplekse kriser, slik vi ser i Jemen, inntreffer det flere krisehendelser parallelt og disse krisene rammer landets viktige sosiale, politiske og økonomiske institusjoner som fører til en forvitring av autoritet i landet. I Jemen har dette ført til at landet ikke lenger fungerer som en nasjonalstat. I en rapport fra 2017 fra Chatham House påpeker Midtøstenforsker Peter Salisbury at Jemen nå er et landområde inndelt i små mini-stater med egne ledere, interne politiske strukturer og egne utenlandske støttespillere som befinner seg i væpnet konflikt med hverandre i intraregionale kamphandlinger.
Med et slikt utgangspunkt er det ikke lett å skille mellom klare fronter som står mot hverandre. Jemens komplekse krise er en konflikt som også kan bli kategorisert som en ny krig – en konflikt hvor det ikke lenger er to motparter med klart definerte mål og nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Denne typen konflikt er konflikter utkjempet av både anerkjente regjeringsmakter og ikke-statlige aktører med allianser som går på kryss og tvers, både nasjonalt og internasjonalt. Jemens konflikt er ikke noe unntak. De mange konfliktlinjene er vanskelige å få grep om og det er ikke lett å forstå hvem de forskjellige aktørene er, eller hva de ønsker å oppnå.
Kjernen i konflikten kan bli definert til en konflikt mellom de nordlige stammenes opprør mot den internasjonalt anerkjente sentraliserte makten i Jemen. Denne konflikten har årelang historie og borgerkrigen utviklet seg fordi de politiske institusjonene i landet har vært svært svake og har ikke klart å endre den systematiske diskrimineringen de nordlige stammene i landet opplevde. De nordlige stammenes bevegelse er kalt Houthi etter deres første leder; Hussein Badreddin al-Houthi, en leder som samlet Zaidiene bak seg mot de sentrale styresmaktene. Zaidiene er en retning innen sjia-Islam og har alltid innehatt ledende posisjoner i det jemenittiske samfunnet. Etter revolusjonen i 1962 opplevde de å bli fratatt makten og innflytelsen de har hatt i hundrevis av år.
President Hadis regjering er den internasjonalt anerkjente styresmakten i Jemen. Mansour Hadi overtok etter President Ali Abdullah Saleh i 2011. Likevel er det ikke en samlet gruppe som går under navnelappen «regjeringsstyrkene», men en brokete forsamling av stammer fra nord og sør og sunni-ideologiske militære enheter. Islah er den jemenittiske delen av det Muslimske Brorskap og ønsker et sunni-basert styresett i Jemen. Salafistene ønsker også et sunni-styrt Jemen og er mer konservative enn Islah, og deler blant annet ideologi med Al Qaeda. Andre grupper er Hirak, som ønsker seg et selvstyrt Sør-Jemen. Som vi ser er dette grupper og organisasjoner som har forskjellige målsetninger. Det eneste de har til felles er at de kjemper mot Houthiene.
Metodene i de nye konfliktene er heller ikke som i gamle dager hvor partene møttes til kamp, men er preget av asymmetrisk krigføring med grunnlag i identitetspolitikk heller enn geopolitiske mål. Dette kommer til syne i konfliktens sjia – sunni dimensjon. Etter revolusjonen i 1962 mistet Zaidiene raskt den makten og posisjonen de hadde hatt i samfunnet i århundrer. Den Iranske revolusjonen i 1970 gjorde Zaidienes tilstand enda verre. Saudi Arabia fryktet at revolusjonen skulle spre seg til de nordlige stammene, som tross alt delte sin religiøse tro med Irans nye Ayatollah, og satte derfor inn store ressurser for å spre sin tro for å hindre en slik spredning. Saudi Arabias religiøse retning er wahhabismen, en konservativ utgave av den sunni-muslimske retningen innen Islam. Wahhabismen er ettertrykkelig anti-sjia og Saudi Arabias spredning av dette budskapet førte til en forverring av Zaidienes status i samfunnet. Houthienes motstandskamp inntok derfor raskt en voldelig opprørsform og de kjempet mot den stadig mer utbredte wahhabistiske sunni-retningen. Kamper pågikk de neste årene uten at noen av sidene vant overlegne seire. Dette er et typisk trekk for den nye formen for konflikt – kortsiktige seire er viktigere enn de langsiktige slik det vi er vant med fra tidligere former for krigføring.
På mange måter ligger identitetspolitikken til grunn i denne konflikten. Houthiene kjemper mot diskrimineringen de opplever på bakgrunn av sin religiøse tro, og ønsker mer makt og innflytelse i samfunnet, og et samfunn bygget på et sjia-dominert styresett. Houthi-bevegelsen har ikke noen klart definert målsetning, de er konservative og ønsker seg et imamat – et samfunn styrt etter oldtidens muslimske regler. Bevegelsen er negative mot vestlig innflytelse og ser USA og Israel som Islams verste fiender.
Regjeringsstyrkene ønsker også å opprettholde sin makt og innflytelse og et samfunn tuftet på et sunni-dominert styresett. Da Houthiene inntok parlamentet i Sanaa ble nabolandet Saudi Arabia svært nervøse. Houthienes religiøse retning står som sagt i sterk motsetning til den arabiske wahhabismen. Dette gjorde at da president Hadi flyktet til Riyadh og ba om hjelp, nølte ikke styresmaktene i Riyadh med å hjelpe. Saudi Arabia overbeviste både de andre arabiske landene og USA om at Houthi-bevegelsen er Irans forsøk på å utvide sin innflytelse og måtte stoppes. Det har vært en større debatt angående Irans rolle i konflikten. Selv om det standhaftig er hevdet at Iran støtter Houthi-opprørerne, særlig fra Saudi Arabia og deres allierte, er det få bevis på en varig allianse mellom de to. Likevel er det nærliggende å anta at de konservative lederne i Teheran likevel ønsker å se Irans innflytelse i Saudi Arabias naboland og mest sannsynlig har støttet Houthi-opprørerne, om enn sporadisk, i årevis.
Veien mot borgerkrig
Borgerkrigen i Jemen brøt ut i februar 2015 da Houthiene styrtet Hadi fra makten etter at de hadde okkupert Parlamentet i Sanaa. Dette skjedde etter at det hadde pågått politiske forhandlinger siden sent 2011. Da den arabiske våren i 2011 spredde seg over hele Midtøsten, grep nemlig Houthiene sjansen og marsjerte mot de sentrale styresmaktene lokalisert i hovedstaden Sanaa. I slutten av 2011 så det ut som de hadde lykkes – daværende president Salah gikk av og ble erstattet av nåværende president Hadi. Freden varte ikke lenge, samtaler mellom partene førte ingensteds hen og i 2014 okkuperte Houthi-styrkene parlamentet i Sanaa og i begynnelsen av 2015 var en revolusjonskomite på plass som skulle styre landet.
De to partenes konflikt kan spores langt tilbake i tid. Etter første verdenskrig og det Osmanske rikets fall, ble Jemen delt i to deler – nord og sør. Den sørlige delen av Jemen var delt i to, det britiske protektoratet og Aden-kolonien. På midten av 1960-tallet startet Storbritannia avkoloniseringsprosessen og Sør-Jemen ble en selvstendig stat. Den nye staten vendte seg mot Sovjetunionen som kom stilte med både militære rådgivere og våpen.
I nord tok zaidi-imamen Yahya kontrollen over landet ved det osmanske rikets uttrekning. Da han etter andre verdenskrig blir drept i et attentat, tar sønnen Ahmad over makten i det nordlige Jemen. Ahmads styresett er like autokratisk som sin fars. Ahmad dør i 1962 og dette fører til revolusjon og Ahmads etterfølger, Mohammed al-Badr blir styrtet. Den arabiske republikk Jemen, eller Nord-Jemen blir opprettet som følge av denne revolusjonen. Revolusjonen fører til flere endringer i det jemenittiske samfunnet. Zaidiene – de mektige familiene som kunne sporene røttene sine tilbake til Profeten Mohammed – mistet sin dominans i samfunnet til de nye herskerne og den voksende urbane befolkningen. I tillegg ble stammene som hadde støttet tidligere hersker al-Badr utstøtt og nedprioritert av de nye styresmaktene.
Da Sovjetunionen går i oppløsning, innser Sør-Jemen at de ikke kan overleve uten den sovjetiske bistanden de har vært avhengig av. Ønsket om en sammenslåing av de to statene kommer derfor på agendaen. Dette skjedde da også i 1990. Flere faktorer spilte inn for å få dette til, i tillegg til at Sør-Jemen ikke kunne overleve uten tilskudd fra Sovjetunionen. For det første ble det lagt vekt på den felles kultur- og språkarven de to statene delte, men like viktig ble funnene av olje og gass i grenseområdene. Avstemningen var enstemmig i sør, mens i nord ble sammenslåingen møtt med noe motstand. Likevel ble det inngått og Nord-Jemens president Ali Abdullah Saleh ble Jemens første president.
Flere motsetninger får grobunn med denne sammenslåingen. De nordligste stammene blir fortsatt diskriminert, og tidligere Sør-Jemen blir favorisert i forhold til økonomiske prioriteringer. I tillegg slår også den sterke lojaliteten til lokale stammeledere inn og undergraver den nye statens maktstruktur. Jemen har alltid vært et svært tradisjonelt samfunn hvor lojaliteten først og fremst har tilhørt familie og stamme før det overordnede maktforholdet. Jemen er et stammesamfunn som består over 1000 stammer sier Atle Mesøy til Aftenposten i 2012. Dette ga selvsagt den nye staten en vanskelig start.
I 2004 blir Hussein Badreddin al-Houthi drept av regjeringsstyrkene. Dette er et vendepunkt. Al-Houthi får en martyrstatus, og opprørerne tar navnet hans med seg inn i det voldelige opprøret som nå har fått fotfeste og sprer seg. Houthiene kjemper for egen posisjon og mot den anti-sjistiske holdningen som brer seg ettersom Saudi Arabias wahhabisme sprer seg over grensen.
Nytt håp for Jemen?
Konflikten i Jemen har ført til enorme lidelser for befolkningen i landet. FNs Høykommissær for flyktninger stadfestet i 2017 at bombingen utført av den Saudi-Arabiske koalisjonen var den ledende dødsårsaken for sivile i Jemen. Antallet drepte av direkte krigføring varierer mellom 10 000 og 50 000. Av Jemens 28 millioner innbyggere er hele 80% avhengig av humanitær hjelp, og for hele 11, 3 millioner av disse er behovet akutt. 14 millioner mennesker – halvparten av Jemens samlede befolkning står i fare for å sulte i hjel. 600 000 mennesker er smittet av kolera, i det største utbruddet i moderne tid.
Det er altså på tide å gi disse menneskene et nytt håp. Fredssamtalene som begynte i Sverige i forrige uke avsluttes denne uken. I skrivende stund er det, ifølge NRK, kjent at partene har blitt enige om å åpne flyplassen i hovedstaden Sanaa, og å gjenoppta olje- og gasseksporten. I tillegg er de bitt enige om å utveksle hele 15.000 fanger. Er det grunn for optimisme?
Mange har hevdet at for å få til en varig fred, må de grunnleggende årsakene til konflikten løses. De grunnleggende årsakene i Jemens konflikt har ført til at konflikten har utviklet seg til en kompleks krise hvor konflikten kan karakteriseres som en ny type krigføring. Forskning på både komplekse kriser og den nye typen krigføring støtter tankegangen om at årsakene må adresseres før en varig fred kan finne sted. Utfordringen er de mange aktørene i konflikten. Rundt bordet i Sverige sitter kun representanter fra Houthi-militsen og de Hadis regjering. Selv om dette er en god begynnelse er det nærliggende å anta at de mange andre aktørene har sine egne innspill til fredssamtalene. Midtøstenforsker Peter Salisburys forskning viser at det er svært vanskelig å løse konflikter slik som i Jemen, basert på det internasjonale samfunnets forhandlingsmodeller. Han viser til at disse modellene er basert på de to kjempene partene, mens det i de nye typer konflikter har et mylder av aktører som alle har sine interesser å ivareta. I konflikter slik som i Jemen, hvor det er et slikt høyt antall av aktører, vil mange av disse tape på fredssamtalene selv om befolkningen generelt vinner på dem. Det er derfor ekstremt viktig at de fredsmeklerne og det internasjonale samfunnet for øvrig setter seg inn i de grunnleggende årsakene til konflikten og forstår de mange dimensjonene i konflikten før meklingen begynner. I tillegg er tid og oppbygning av tillit viktige faktorer for å nå frem til en varig fred. Og en varig fred er det befolkningen i Jemen virkelig trenger nå.
***
Teksten er skrevet av Ingrid Cristina Hess, styremedlem i YATA Stavanger. Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.