Russland og Vesten er igjen inne i en negativ spiral der mistenksomhet og fiendebilder preger forholdet. Hvilke konsekvenser har dette? Og hvordan preger den økte spenningen Norges forhold til naboen i øst?
Selv om tiden under den kalde krigen var preget av stor usikkerhet mellom Vesten og Russland, var den også preget av en viss grad av stabilitet. I den forstand at verdensordenen var basert på to supermakter, som hver representerte et alternativt politisk, ideologisk og sosioøkonomisk system. Selv om disse sto i direkte motsetning til hverandre, noe som åpenbart innbyr til konflikt, forelå det en stilletiende aksept om ikke å involvere seg i motpartens indre anliggende og interessesfære. Denne stabiliteten viste seg å forsvinne etter hvert som man så følgene av Sovjetunionens kollaps. I dag foreligger ikke den samme aksepten for staters interessesfærer og indre anliggender – noe som gir grobunn for konflikt.
Russlands vei til demokrati
Overgangen fra ett verdensbilde til et nytt kan føre til en periode med uklarhet og større grad av usikkerhet om hvordan andre parter vurderer sin plass i det internasjonale systemet, hvordan de definerer sine interesser og hvilke handlingsrom som kan forventes. Dette kan igjen øke faren for misforståelser, ustabilitet og konflikt. At Sovjetunionen brøt sammen, ble av mange vestlige observatører sett på som en vestlig seier i den kalde krigen. Det var i kjølvannet av dette at Francis Fukuyama skrev de berømte linjene om at “what we might be witnessing is not just the end of the cold war, but the end of history as such…”. I denne vestlige optimismen lå det tanker om en lysere framtid for de tidligere sovjetstatene, og man håpet på en russisk og post-sovjetisk transformasjon mot demokrati og nærmere tilknyting til vestlige institusjoner. USA tok imot og utpekte Jeltsin til ”our guy”, og det hersket stor optimisme om at de tidligere sovjetiske statene ville bli en del av Vestens demokratiske verden. Men etter et snaut tiår under Jeltsins kommando var det likevel ikke mange som næret store forhåpninger til demokrati – etter vestlige standarder – som passende styreform for Russland.
Putin og terrorsamarbeid
Da Putin tok over som president i år 2000 ble det raskt klart at en av hans viktigste fanesaker handlet om lov og orden. I takt med at Russland under Putin gikk i en mer autoritær retning, økte også kritikken fra utlandet. Dette ble møtt med en stadig sterkere indignasjon fra russisk side, og Putin utrykte misnøye med det han hevdet var Vestens forsøk på å spre sine demokratiske idealer til Russland og Russlands interessesfære.
Internasjonal terrorisme har vært det området hvor Russland og USA har hatt lettest for å komme til enighet i nyere tid. Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 var Russland og USA allierte i ”kampen mot terror”. Kampen mot terror flyttet også spenningene fra Europas territorium og over mot Midtøsten. Dette gjorde det mulig for to tidligere fiender å stå sammen mot en felles fiende, og ikke mot hverandre. Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før Russland opplevde at USA tok kampen mot terror lengre enn de kunne akseptere. Da Bush-administrasjonen i 2003 erklærte at de ville styrte Saddam Hussein og hans regime i Irak, ble ikke dette godt mottatt i Kreml. Også om Syria er Russland og Vesten uenige, der Russlands støtte til Assad-regimet har gjort det vanskelig for USA å samarbeide med Russland. Dette til tross for at både Russland og USA har sett ISIL som en felles fiende. I kjølvannet av dette har også russerne hevdet at Vesten er uansvarlig og naiv i kampen mot terror, noe de mener økningen i den siste tids terrorhandlinger viser.
Vesten ekspanderer
NATO som forsvarsallianse fortsatte å eksistere til tross for at Sovjetunionen falt sammen. I årene som fulgte kom alliansen opp med nye ideer og prosjekter for å sikre sin relevans i internasjonal politikk. Utvidelse av organisasjonen var en del av dette, noe som ikke ble mottatt med like store heiarop blant alle organisasjonens medlemsland. Spesielt når det kom til spørsmålet om å innlemme Georgia og Ukraina i alliansen. På toppmøtet i Bucuresti gjorde blant annet Frankrike og Tyskland det klart at de ikke ønsket å gi Georgia medlemskap. Men som USAs daværende president Bush gjorde klart: “Both Georgia and Ukraine is a very difficult issue for some nations here. It’s not for me. I think these nations are qualified to apply for membership application”. Den sterksete motsanden mot å innemme disse to landene i NATO kom imidlertid fra Russland. Alle landene i Sentral-Europa og de baltiske statene hadde allerede blitt medlemmer av både NATO og EU, noe russerne så på som løftebrudd fra vestlig side. I Russlands krig mot Georgia i 2008, var dette én av grunnene til at Russland ønsket å sette hardt mot hardt, og markere at grensen var nådd.
Post Krim 2014
Etter annekteringen av Krim i 2014 har Europa igjen blitt arena for sikkerhetspolitiske spenninger, og mistenksomhet og avskrekking dominerer atter en gang forholdet mellom Russland og Vesten. Det rustes opp på begge sider, og begge parter har vist behov for å markere seg i sikkerhetspolitikken. Resultatet av dette ser vi i Vesten gjennom at denne nye russiske trusselen i dag former samfunnene våre.
Dette ser ut til å være med på å skape enhet blant de vestlige landene, som nå står samlet mot trusselen fra russerne. Situasjonen har også bidratt til at flere europeiske stater har gått inn for å øke forsvarsbudsjettet sitt. Samtidig finnes det de som hevder at den vestlige enheten også bidrar til å skape et ensidig fiendebilde av Russland som aggressiv og ekspansjonistisk – gjennom at det innad i NATO og EU har blitt skapt en norm for hva som er akseptabel Russlands-politikk. Faren er da at presset på den enkelte stat, om å navigere innenfor dette vestlige narrativet, blir så sterkt at synspunkter som faller utenfor nærmest regnes som uakseptable. Konsekvensene vil da kunne være økt gjensidig mistro, ytterligere militær opprustning, og ustabilitet.
Hva har det å si for Norge?
At Norge grenser til Russland har åpnet for konkurrerende narrativer hva gjelder naboen i øst. På den ene siden er Norge en del av NATO, men samtidig har vi hatt flere bilaterale samarbeider med Russland uavhengig av Vesten for øvrig. De tradisjonelle bilaterale norsk-russiske relasjoner skulle derfor tilsi sterkere tillitsbånd og mindre tilbøyelighet til å fremstille Russland som fiendtlig innstilt.
Samtidig ser vi nå at Norge post Krim har valgt å legge større vekt på å dele NATO og Vestens narrativ på bekostning av de gjensidige naboforbindelsene. Dette kommer blant annet til syne gjennom trusselvurderinger, Forsvarets langtidsplan og sist i forsvarssjefens årlige statusoppdatering. Her konstaterer han at et høyere nivå på NATOs militære tilstedeværelse i nordområdene nå er den nye normalen, og at den russiske øvelsen Zapad lignet en storstilt forsvarskamp fra nordområdene, via sentralavsnittet, til Svartehavet. Sett fra norsk offisielt hold viser dette at Russland er en konkurrent med andre interesser og verdier enn det man finner i Vestens sikkerhetsfellesskap, men at et høyere NATO-nærvær i nord ikke nødvendigvis er uforenelig med vårt naboskap med russerne.
Samtidig finnes det de som vil hevde at dette markerer et skifte i Norges tilnærming til Russland, på den måten at ”den nye normalen” kan gjøre at diskursene om Norge som vestlig NATO-alliert og Russland som en samarbeidspartner i nord, får vanskeligere for å leve side om side på et troverdig vis. Fra norsk offisielt hold kan en ønsket konsekvens av dette være at en slik sterk stillingtaking kan gi Norge en sterkere garanti for støtte ved en eventuell konflikt, men samtidig er dette en markering fra norsk side som står i motsetning til tidligere politikk. Hva dette har å si for Norges forhold til Russland i et lengre perspektiv, gjenstår å se. Og selv om det fra offisielt hold slås fast at Russland ikke er en fiende eller direkte trussel mot NATO, får vi stadig indikasjoner på at Russland ser det annerledes.
***
Teksten er skrevet av Andrea Sofie Nilssen, Styremedlem YATA Oslo. Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.