Visste du at det i 2016 var et kuppforsøk i Montenegro, landet som ble NATO medlem mindre enn et år senere? At parlamentet i Skopje, hovedstaden i Makedonia, ble stormet av væpnede menn i 2017, og at lydopptak avslørte at enkelte av disse planla å drepe statsministeren i kaoset som oppstod? Sannsynligvis gjorde du ikke det. De seks landene som utgjør Vest-Balkan (Albania, Bosnia-Herzegovina, Kosovo, Makedonia, Montenegro og Serbia) får ikke mye oppmerksomhet i media. Det er kanskje forståelig i en tid hvor verden endrer seg raskt. Nye internasjonale utfordringer dukker opp på samlebånd, og det er vanskelig å finne tid til det som ikke er akutt.
Den som kjenner til oppløsningen av Jugoslavia er imidlertid klar over hvor raskt situasjonen kan endre seg. Med høy arbeidsledighet (over 20 prosent flere steder) og politikere som begynner å benytte seg av en splittende nasjonalistisk retorikk, er det mørke skyer på horisonten over Vest-Balkan. Dette, samt manglende reformer, lå bak den norske regjeringens beslutning om å doble bistandsbudsjettet til Vest-Balkan for 2018. Man håper dette vil bidra til å få fortgang i integrasjonsprosessen med EU og NATO. Dette motarbeides derimot aktivt av enkelte eksterne aktører som ikke ønsker en slik integrasjon, noe som avslører spillet som foregår i kulissene.
Russlands rolle
For Russland er de historiske og kulturelle båndene til regionen sterke, og da spesielt til de slaviske folkeslagene og den ortodokse kristne kirken. Dette er noe Russland skamløst utnytter. I Serbia brukes for eksempel betydelige summer på å pusse opp den gigantiske ortodokse Sankt Savakirken i hjertet av Beograd, og for serbere er det ingen tvil om hvem som betaler da det henger et stort Gazprom-flagg inne i kirken.
Serbia er det landet på Balkan hvor den russiske innflytelsen er størst. Under Jugoslavia-tiden kunne man bosette seg hvor man ville, derfor bor det mange serbere også i de andre landene i regionen. Spesielt i Bosnia-Herzegovina, Kosovo og Montenegro bor det et betydelig antall serbere. Det gir Russland muligheten til å sette de ulike folkeslagene i regionen opp mot hverandre og forsterke motsetninger og ulikheter. På denne måten kan de hindre progresjon mot vestlig integrasjon, samt sette seg selv i en nøkkelrolle.
Det er også verdt å legge ekstra merke til Serbias atferd. De er uten tvil Russlands beste venn i regionen. Det er likevel ikke slik at Russland får alt som de vil, og Serbia driver en diplomatisk krevende balansegang mellom øst og vest. Serbia ønsker også tilgang til det europeiske markedet og den medfølgende økonomiske veksten. Et slikt marked kan ikke Russland friste med, og potensiell økonomisk vekst blir dermed noe EU kan bruke for å få igjennom nødvendige endringer hos aspirerende EU-medlemmer, og samtidig redusere russisk innflytelse. Russland på sin side har relativt stor innflytelse via media, og de har en enkel, men effektiv metode for å få lokale medier til å skrive positivt om Russland. Så fort lokale medier gjengir en sak fra det statlige russiske nyhetsnettstedet Sputnik, kjøper f.eks. Gazprom en annonse i den samme avisen. Dette fungerer som et insentiv for å sikre seg økt positiv publisitet.
I Makedonia er det en betydelig albansk minoritet på ca. 25 prosent. Da disse ikke tilhører de slaviske folkeslagene, kan man enkelt fremstille denne gruppen som en trussel mot de «ekte makedonerne». Følg derfor nøye med fremover når navnespørsmålet skal avklares i en folkeavstemning. Hvis flertallet sikres takket være stemmene til den albanske minoriteten, har da de «ekte makedonerne» blitt tvunget til å endre sitt navn, og identitet, mot sin vilje? Alt dette tjener Russlands antatte overordnede mål for Vest-Balkan, nemlig å hindre euroatlantisk integrasjon, og dermed bevare den militære nøytraliteten.
Det er likevel NATO, og ikke EU, Russland først og fremst vil hindre tilgang til Vest-Balkan, men de vet at de to ofte «ankommer festen» samtidig. Russisk aktivitet i regionen fokuserer derfor på å skape en opposisjon til EU- og NATO-medlemskap. Dette kan de sies å ha delvis lykkes med. Oppslutningen for EU- og NATO-medlemskap blant folk har sunket gravis de siste årene, men hvor mye av dette som skyldes Russisk innflytelse, er vanskelig å slå fast.
Da Montenegro ble inkludert i NATO i 2017, ble kontroll over den siste nøytrale havnen i Adriaterhavet og på Balkan sikret. Likevel kan Vest-Balkan slik situasjonen er nå, bli en øy midt i NATO. Dette betyr at man i en evt. konflikt mellom NATO og Russland, vil trenge å disponere ressurser til denne regionen, som igjen vil kunne svekke andre frontlinjer. Videre vil en utplassering av ulike våpensystemer som har en såkalt nektelsesfunksjon (f.eks. stenging av luftrommet i regionen, samt nærliggende NATO-land) ha stor militær effekt.
Spørsmålet om EU-medlemskap sett fra Brussel
EUs førsteprioritet for Vest-Balkan er ikke nødvendigvis å gjøre landene til nye EU-medlemmer. Det handler også om å hindre andre aktørers innflytelse i regionen, da dette kan redusere EUs forhandlingsmakt i andre spørsmål. Dette ble spesielt tydelig under migrasjonskrisen i 2015, da EU ble tvunget til å be Tyrkia om hjelp til å stanse migrantstrømmen som kom via Balkan. Ved å inneha denne nøkkelrollen kan en se for seg at Tyrkia for eksempel kan påvirke EU til taushet i menneskerettighetsspørsmål.
EU består i dag av 28 medlemsland. Hvis en legger sammen landene i Baltikum, Sentral-Europa samt nåværende medlemmer fra Balkan, får man elleve land (stemmer). Inkluder man kun tre av de seks aspirerende medlemslandene fra Vest-Balkan, samt trekker fra Storbritannia (Brexit), har de landene som av enkelte omtales som «østblokken», flertall i EU. Dette anses ikke alltid som like positivt hos enkelte av de vestlige medlemslandene. Det er også en betydelig skepsis i EU mot nye medlemmer i frykt for fremtidige utfordringer, slik man har sett med Ungarn og Polens motstand mot Brussel, samt tilbakeskrittene i blant annet Romania og Bulgaria.
Uavhengig av om landene på Vest-Balkan blir EU-medlemmer eller ei, er det i EUs interesse at regionen er stabil og oppnår økonomisk vekst. Derfor fokuserer EU mye av sin støtte på å forbedre rettsstaten. Ved å få denne til å fungere optimalt, håper man på mindre korrupsjon, effektivt byråkrati og like spilleregler, som igjen skal føre til økte investeringer fra utlandet med medfølgende økonomisk vekst og arbeidsplasser.
Spørsmålet om EU-medlemskap sett fra Vest-Balkan
Ønsket om å bli med i EU står sterkt på Vest-Balkan da dette anses av mange å være den eneste muligheten til å oppnå økonomisk vekst og en bedret livssituasjon. EU-medlemskap betyr frihet til å reise, studere og jobbe over alt i unionen. Medlemskap er derfor uten tvil EUs beste insentiv for å få gjennomført nødvendige reformer i landene på Vest-Balkan.
Det største problemet for EU virker ironisk nok å være dem selv. Selv om vi ser EU som én aktør, vet alle som følger litt med på nyhetsbildet, at dette sjeldent er tilfellet. Enkelte EU-medlemmers motstand mot en utvidelse sår tvil om EUs egne uttalelser. Videre kan man stille spørsmål ved hvor suksessfull strategien for Vest-Balkans integrasjon i EU har vært. Man valgte å angripe de enkleste utfordringene først, den gang støtten for EU-medlemskap var størst. Nå som denne er redusert, og de vanskeligste utfordringene gjenstår, er det vanskeligere å få lokale politikere til å spille på lag. Det kan også diskuteres hvor gode EU har vært på kommunikasjonsfronten. Store løfter har gitt høye forventninger, med dertil stor skuffelse når disse ikke innfris raskt nok. Resultatet er at mange på Vest-Balkan føler at EU bedriver løftebrudd, og at hver gang man har gjennomført nødvendige reformer, kommer det nye krav. EUs nylig fremlagte fremdriftsplan for Vest-Balkan, hvor man setter tydeligere krav og mål, er derfor et forsøk på å løse dette. Det kan også argumenteres for at EU har et forbedringspotensial på å kommunisere hvor mye økonomisk støtte de gir. I Serbia har spørreundersøkelser over flere år vist at Russland oppfattes som en av de største økonomisk bidragsyterne, selv om EU i virkeligheten er den overlegent største.
Kina
Kinas one belt one road (OBOR) initiativ har for lengst ankommet Europa. Under den greske økonomiske krisen noen år tilbake kjøpte et kinesisk selskap seg opp til å bli en betydelig eier av havneanlegget i Thessaloniki i Hellas. Herfra vil de transportere varer videre til det europeiske markedet. Dette betyr investeringer eller lån til utbygging av vei- og jernbanenettet på Balkan. I tillegg har kinesiske aktører betydelig færre krav til transparens og anbudsprosessene enn EU. Arbeidskraften er i tillegg som regel kinesisk. Det betyr at bidraget til å bekjempe arbeidsledigheten i regionen ofte er minimal.
Med sitt 16+1 forum har Kina også lykkes i å samle landene i det tidligere Øst-Europa, nå Baltikum, Sentral-Europa og Balkan, til et format. Dette kan bidra til å redusere EUs innflytelse da Kina i mange tilfeller kan friste med de samme økonomiske godene som EU, men med mindre krav til transparens og menneskerettigheter.
Tyrkia
Tyrkia, som Russland, har historiske røtter i regionen, da som Det osmanske riket. Det er ulikt hvor positivt man ser tilbake på denne tiden, og avhenger mye av hvem en spør og hvor i regionen man befinner seg. Dagens Tyrkia er uansett generelt positivt ansett i regionen og de fleste ønsker tyrkiske selskap og investeringer velkomne.
En av de første utenlandske lederne som ringte Tyrkias president, Recep Erdogan, under kuppforsøket i 2016, var daværende serbisk statsminister (nåværende president), Aleksandar Vucic. De to har utad et godt forhold, selv om man kan anta at dette først og fremst handler om pragmatisme. I stedet for å møte opp på Vladimir Putins innsettelsesseremoni som president nå i mai, valgte Vucic og Erdogan og møtes i Ankara. Dette kan tolkes som et forsøk på å demme opp for Russisk innflytelse i regionen og er en del av en finurlig balansering fra både serbisk og tyrkisk side. Dagen etter reiste likevel Vucic til Moskva hvor han deltok på den årlige russiske seiersdagen, som markerer seieren over Nazi-Tyskland og minnet om de som døde under krigen.
Avslutningsvis kan man inkludere et siste moment, og det er Balkans historie. Den er, for å si det mildt, komplisert. Dette, kombinert med en tendens til å fokusere mer på fortiden enn fremtiden, kan til tider være frustrerende, og hindre progresjon. Uten å generalisere for mye kan man avslutte med en lokal anekdote som sier noe om mentaliteten: En balkaner fant en lampe med en ånd inni. Ånden sa at balkaneren kunne få ønske seg én ting. Det kunne være hva som helst, men vedkommende måtte være klar over at naboen ville få det dobbelte av hva han ønsket seg. Balkaneren tenkte seg litt om før han sa: jeg vil bli blind på ett øye.
Videre anbefalt lesning
https://bistandsaktuelt.no/nyheter/2017/hvorfor-doble–bistanden-til–vest-balkan/
https://www.dn.no/nyheter/2017/02/24/0729/Utenriks/trump-gir-ny-frykt-for-balkanisering
https://www.economist.com/europe/2016/07/07/balking-at-enlargement
https://www.ft.com/content/aa60b6cc-4ebb-11e8-9471-a083af05aea7
https://www.ft.com/content/16abbf2a-cf9b-11e7-9dbb-291a884dd8c6
https://www.ft.com/content/f1570558-bffb-11e7-b8a3-38a6e068f464
https://www.ft.com/content/1b4dc812-2d0f-11e8-9b4b-bc4b9f08f381
https://www.politico.eu/article/turkey-western-balkans-comeback-european-union-recep-tayyip-erdogan/
***
Teksten er skrevet av Fredrik Andersen, styremedlem i YATA Trondheim. Fredrik er masterstudent i statsvitenskap ved NTNU, har vært praktikant ved Norges ambassade i Beograd og har tidligere arbeidet fem år i Sjøforsvaret. Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.