Debatten rundt “fake news” tok seg opp for fullt da Donald Trump ble valgt til president og denne debatten har stadig vært aktuell under hans tid. Vi må fortsette debatten selv om Trump nå er ute av Det hvite hus. Debatten må gå på hvordan vestlige demokratier skal takle en ytringsfrihet løpt løpsk i regi av medier og plattformer som ikke alltid tar redaksjonelt ansvar. Må en omstilling til?
I de siste årene har vi sett hvordan ulike medier, med eller uten redaktører, presenterer forskjellige og potensielt motstridende versjoner av samme hendelser. Den ytterste konsekvensen av dette ser vi nå i USA, et av verdens viktigste demokratier, hvor 46% av stemmene i valget gikk til en president som gang på gang er tatt i å lyve og fordreie fakta. Det at Trump fortsatt har så stor tilhengerskare er et bevis på at løgn ikke lengre er et politisk selvmord. En persons løgn er en annen persons fakta. I medias colosseum krangler ekspertene, og alle journalister som ønsker en faglig vinkel på en sak kan finne seg en “ekspert” som vil uttale seg uavhengig av temaet eller vinkling. Her må det understrekes at det ikke er noen grunnleggende feil med dette, da samfunnets og teknologiens utvikling stammer fra uenigheter og debatt. Det er det offentlige ordskiftet der problemer settes under debatt som har skapt forandringer.
Man kan spørre seg om det er faglig eller institusjonell integritet som tidligere har hindret at det offentlig ordskiftet løp amok, men slik jeg ser det dreier dagens problem hovedsakelig seg om den ukritiske og uhindrede tilgangen på informasjon. Vi kan i dag tilegne oss kunnskap uten å reflektere over det, kunnskapen er kun et søk og en blogpost unna. Neil Postman skriver i sin bok (fra 1992!) “Technopoly: the Surrender of Culture to Technology”, om farene ved slik kontekstfri informasjon.[1] Der har kunnskap/læring og sosialt ansvar/informasjon blitt separert, og han understreker hvordan ansvarsløs bruk av denne informasjonen er farlig. På den tiden tenkte man at fremveksten av IKT vil ha en positiv effekt på demokratiet siden flere ville kunne delta og tilegne seg informasjon. En slik effekt har vi utvilsomt hatt, men bivirkningene ble ikke tatt høyde for.
I en artikkel på “Buzzfeed” uttrykker grunnlegger og forsker ved “The Thoughtful Technology Project”, Aviv Ovadya, sin bekymring for “fake news” og i intervjuet omtales han som “mannen som spådde 2016 sin fake news krise”. Ovadya viser til noe han omtaler som “reality apathy”. Med det mener han at det begynner å bli så vanskelig å avgjøre hvorvidt noe er sant eller ei, at vi ikke gidder å investere tid i hver eneste påstand for å faktasjekke den. Det ender med at vi heller aksepterer påstander som forsterker noe vi allerede trodde på, eller kaller det “fake news” uten begrunnelser.[2] Vi begynner altså i økende grad å bestemme selv hvilke sannheter vi tror på, og siden våre oppfatninger veksles til stemmer under et valg er denne økende trenden mildt sagt skummel for demokratiet.
På samme måten som boktrykkerkunsten gjorde at man fikk overført kunnskap mer fritt, har inntoget av sosiale medier senket terskelen enda lavere for hvem som kan delta i det offentlige ordskiftet, og hvor stort publikum personen når. “Fake news” er med andre ord et spesielt og teknologidrevet problem innenfor en generell teknologiutvikling. Den største forskjellen på Gutenberg og Zuckerberg er hastigheten på ringvirkningene og dermed hvor liten tid samfunnet nå har på å omstille seg. Problemet er “fake news”. Omstilling kan være løsningen, men hvordan skal vi gjøre det?
Det er noen som mener at vi kan bruke teknologi for å løse dette teknologidrevne problemet. Dette kommer ofte fra mennesker med militær bakgrunn, som har en legitim frykt for påvirkningsaksjoner og hva det vil gjøre med demokratiet vårt.[3] En slik pragmatisk tilnærming overser det grunnleggende problemet, mange tror ukritisk på og deler det de falske nyhetene de leser. Et intensivt kurs i kritisk tenkning kan bøte på dette. For gjør man ikke seg selv en bjørnetjeneste ved å fokusere på deteksjon og eliminasjon av påvirkningsaksjoner, og ikke mer bakenforliggende årsaker? Dette fordi fokus på deteksjon vil ende med å drive utviklingen av kvaliteten på påvirkningsoperasjoner raskere fremover. Ved å feks. lære opp maskiner til å avsløre påvirkningsoperasjoner som et mottiltak vil man samtidig tvinge ondsinnede aktører til å utvikle sine angrep. Den ytterste konsekvensen her er da et stadig mer utviklet teknisk miljø der Norge som lilleputtstat havner lengre og lengre bak de store spillerne.
Et annet aspekt er å se på hvilke insentiver de private SoMe-plattformene har for å gjøre den eventuelle modererings jobben, hvor mye ressurser er det rimelig å forvente at et selskap kommer til å bruke på å begrense egen virksomhet? I dette tilfellet organisk trafikk i sine systemer. I et uregulert vakum der samfunnet ikke har utviklet seg i takt med teknologien har det nå oppstått en slagmark for påvirkningsoperasjoner som er eid av private selskap. Selv om Norge skulle gått inn i en koalisjon der man gir ressurser for å ruste opp deteksjonkapasiteten, er det ikke gitt at dette ville vært fruktbart. Både fordi opprustningen eskalerer og fordi det strider mot eierskapsinteressene til selskapene som lager rammeverket for konfliktene. Det er derfor vanskelig å se for seg at selskapene vil gjøre dette arbeidet med stor iver. Samtidig er de private selskapene regulert av en stor stat som muligens har egeninteresse av at det eksisterer en ny slagmark for informasjonskrig som de kontrollerer. De plattformene vi påvirkes av, styres hovedsakelig av USAs direktiver.
Men “fake news” er ikke nytt for oss i 2021 og vi har gjort flere grep for å komme dette i møte. Samarbeidet mellom flere mediehus og journalister har gjennom nettsiden “Faktisk.no” hatt som formål å foreta jevnlige faktasjekker på ordskiftet i de tradisjonelle og nye medier. Flere har tatt til orde for å kreve at SoMe-plattformene må gjøre en større innsats for å markere innhold som potensielt falskt. Dette har altså hittil vært en brannslukningsoperasjon og Nina Jankowicz betegner brannslukkingen i sin bok “How to lose the information war” som et “whack-a-troll” spill. [4] Her dukker nye troll og falsk informasjon opp konstant og vi andre lever i et endeløst løp for å motbevise påstandene. Det er fortsatt flere grep som kan tas for å gjøre kampen mot spredningen av desinformasjon mer effektiv, men til syvende og sist mener jeg at demokratiet vårt må lære å leve med problemet – for det vil ikke forsvinne.
De grepene andre store stater har tatt for å håndtere dette problemet er det nå for sent for vesten å ta. Disse grepene vil dessuten ikke være i tråd med våre demokratiske verdier. I Russland ryktes det at det russiske nettforumet “VK” i stor grad kontrolleres av Putins politiske støttespillere [5], i vårt tilfellet hadde det nok ikke vært ønskelig at Facebook var kontrollert av Trump. Innenfor Kinas brannmur sensureres kommunikasjon og skjermes fra eksterne impulser, noe som ikke er forenelig med vestlige og liberale verdier. På de vestlige SoMe-plattformene løper nå ytringsfriheten amok og påvirkningsoperasjoner blomstrer ukontrollert.
Desinformasjon trenger riktignok ikke å være kontrollert eller koordinert (eller eksistere) for å kunne påvirke et demokrati. I 2018 hadde Gabons president Ali Bongo vært sykemeldt i en lengre periode og ryktene svirret om at han var død. For å kontre dette publiserte myndighetene en film av han, men kritikere pekte på at han fremsto unaturlig og at filmen kunne være en “deepfake”[6]. Dette førte til at militæret forsøkte på et kupp da de mente at myndighetene holdt folket for narr. Kuppet var ikke suksessfullt og Ali Bongo lever enda, men hendelsen illustrerer hvor langt noen kan være villige til å gå når de frykter for fake news. Dette må vi også ta høyde for i omstillingen til det nye informasjonssamfunnet, frykten må ikke drive oss for langt. Omstillingen kan kreve en form for “kreativ destruksjon” av demokratiet i regi av Schumpeter, men vi må ikke miste det gamle demokratienes langsiktige gevinster i jaget for å løse et moderne problem. Vi må la ytringsfrihetens evne til å drive frem endringer i samfunnet bestå, i ny drakt.
Spørsmålet blir så hvordan man skal forene ytringsfriheten med kontrolltiltak mot feilinformasjon. Ytringsfriheten krever åpenhet for at alle skal kunne så frø som kan spire til meninger. Er deteksjon og eliminasjon forenelig og fruktbart med ytringsfrihet? Hvordan skal det lille norske demokratiet overleve i en ny teknologisk verden den ikke kan regulere? Forhåpentligvis finner vi svaret via kritisk tenkning og debatt. Vi trenger kanskje pålitelige institusjoner som setter noen krav til kvalitet ved deltagelse. Er et online exphil kurs for massene løsningen?
Denne artikkelen er skrevet av Michael Bergstrøm Morrison, kommunikasjonsansvarlig i YATA Stavanger. Synspunktene uttrykt i artikkelen er skribentens egne og representerer ikke nødvendigvis YATA Norges meninger.
[1] Postman, Neil. (1992) «Technopoly: The Surrender of Culture to Technology». New York: Knopf Doubleday Publishing Group.
[2] https://www.buzzfeednews.com/article/charliewarzel/the-terrifying-future-of-fake-news
[3] https://www.bloomberg.com/news/articles/2019-08-31/u-s-unleashes-military-to-fight-fake-news-disinformation
[4] Jankowicz, Nina. (2020.) How to Lose the Information War : Russia, Fake News, and the Future of Conflict. First edition. London: I.B. Tauris, Bloomsbury Publishing Plc.
[5] https://www.businessinsider.com/putin-has-taken-control-of-russian-facebook-2014-4?r=US&IR=T
[6] https://crsreports.congress.gov/product/pdf/IF/IF11333