Norsk-Russisk samarbeid i kampen mot miljøødeleggelser: Nytteløst?

Ved grensen til Russland ved Pasvik kan man se over til Nikkel-fabrikken, som tidligere ble skildret som en typisk industripark med høye tårn som det steg mørk røyk ut av. Før fabrikken ble stengt ned 23. desember 2020, var det ofte grått rundt hele området. Merkelig nok er det ikke noe utpreget trevekst rundt området,  dog frodig og grønt på den Norske siden av grensa. Flere i følget mitt under studieturen til YATA Norge [1] hadde snakket om å ta et bad for å utfordre den vinterlige temperaturen i Kirkenes, men bemerket oss disse grå skyene og bestemte oss for at det fikk vi gjøre det et annet hvor det ikke ble risikert fremtidig helse ved å hoppe i et vann som lå så nærme en veldig stor forurensningskilde; som ikke kan være godt for verken det økologiske, dyr eller menneske. 

Skadeforebyggende tiltak og avvikling av slike miljøødeleggelser nær grensa er noe Det Norske Barentssekretariatet ga oss innsikt i hvordan det jobbes med i dag og har gjort i lang tid. Det ble etablert en norsk-russiske miljøvernkommisjon i 1988 med forurensingen fra nikkelverket i Petsjenga som utgangspunkt (Hønneland, 2012:95). Kommisjonen har bidratt til sterke bilaterale bånd mellom Norge og Russland gjennom flere prosjekter, som for eksempel biodiversitet, kulturminnevern, og vern av de nordligste havområdene (Hønneland, 2012:96). I 1994 tok det en vending til «Ren produksjon» hvor representanter fra kommisjonen ga kurs til russiske ingeniører for hvordan miljø- og energieffektivitets metoder kunne bli tatt i bruk (Hønneland, 2012:95). 

Norges samarbeid med russerne er stort og blir ansett som svært vellykket i nord. Det blir dog ikke like lett uttrykket i Norges sørlige del av landet. Konnotasjoner som følger med ordene Norge, Russland, og grense i samme setning i Sør blir ofte dratt til invadering, og at Norge vil bli overkjørt så fort dette skjer: Et latent forhold hvor et angrep kan skje når som helst. I Nord er det ikke sikkert at første tanke flyr til en «Sørings» tankerekke, men heller at disse ordene i samme setning kan bety godt naboskap, da realiteten er at Norge og Russland har tette samarbeid, blant annet miljøvernkommisjonen som ble opprettet etter gode erfaringer med fiskekvotesamarbeid i Barentshavet, som blir omtalt som svært vellykket. Et samarbeid om miljø er noe alle landene som grenser til Russland vil tjene på da miljøødeleggelsene ikke kjenner landegrenser. Arktis er et av stedene som kjenner miljøødeleggelsene først og hardest, så er derfor svært viktig med et samarbeid i det arktiske Nord. 

Da vi besøkte Barentssekretariatet fikk vi høre om såkalte «hotspots» langs den norske grensen på Russisk side. Når det refereres til hotspots menes det en biogeografisk region som er rik på biodiversitet, men også trues av ødeleggelse. Det startet med 42 av disse, men siden 2012 har 7 av dem blitt eliminert som et resultat av et multilateralt statelig samarbeid i nord. I dette samarbeidet finner vi Norge, Russland, Finland og Sverige. Hva som blir gjort for å bli kvitt «hotspots» er blant annet å utvikle gode renseanlegg, og regulere søppelfyllinger. Andre konkrete eksempler av «hotspots» som har blitt eliminert, og hvordan, kan ses fra rapporten til The Barents Working Group on Environment under Sveriges formannskap i 2017-2020 (https://www.barentsinfo.fi/beac/docs/SHEHotSpotsFactSheet2017-2020En.pdf ). 

Norge har bidratt med økonomisk hjelp til Russland for å bli med på skadeforebyggende tiltak mot miljø-ødeleggelser. Det at 7 av 42 «hotspots» er eliminert på åtte år viser at endringer tar tid, men at det nytter. Dette burde kommuniseres til hele landet, som håndfast eksempel på at samarbeid mellom to naboer fungerer til tross for den sikkerhetspolitiske situasjonen de siste årene. Det burde kommuniseres tydeligere at selv om Norge og Russlands naboskap har visse utfordringer, betyr det ikke at det hindrer oss i å samarbeide i kampen mot miljøødeleggelser. Dette er prioriteringer som burde heies fram: samarbeid mellom grenser for å strekke seg etter en bedre verden for de neste generasjonene enn det det prospekteres med hvis slike miljøødeleggelser ikke blir satt en stopper for samtidig som det styrker diplomatiske bånd mellom naboland. Hvordan dette vil utvikle seg i fremtiden med den nylig nedstengte Nikel-fabrikken, blir spennende å følge videre. 

Embla Sveinsdottir, deltaker i YATAs Nordområdeprosjekt og UiT-student, Tromsø

Synspunktene uttrykt i artikkelen er skribentens egne. 

Foto: Markus Mira

[1] YATA (Youth Atlantic Treaty Organization) en ungdomsorganisasjon med interesse for forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk, og var på studietur til Kirkenes med formål å danne dypere innsikt i norsk-russisk samarbeid knyttet til FNs bærekraftsmål.

Atomreaktorer på Kola: påvirker også oss i Norge

Kun 20 mil fra den norske grensen kan man finne Kola atomkraftverk, et atomkraftverk som sto ferdig i 1973, hele fire år før byggingen av Tsjernobyl startet. Opprinnelsen på 1970-tallet er ikke den eneste karakteristikken de to atomkraftverkene deler ettersom det fryktes at Kola kan lide samme skjebne som Tsjernobyl hvis driften fortsetter.

April 1986 skjedde den katastrofen som i dag er betraktet som den verste atomkatastrofen i historien: Tsjernobyl-ulykken. Denne tragedien er av mange både blitt det mest nevnte og det sterkeste argumentet mot kjernekraft, noe som har vært med å påvirke atomkraftmotstanden i Norge. Selv om det i dag ikke er noen atomkraftverk på norsk jord, er vi ikke upåvirket av teknologien som både kan produsere energi og katastrofer.

Atomkraftverkulykker er kjent for å skape store forurensninger, ødeleggelser og generelt problemer i nærområdene rundt reaktorene, og i sammenheng med Kola kan både vær og vind føre til at disse negative effektene også vil påvirke Norge. Meteorologisk institutt har beregnet at det kan ta så lite som tre timer fra ulykken inntreffer til utslippene har nådd Norge, noe som i gjør det tydelig at Kola atomkraftverket skaper en fare som angår Norge på lik linje med Russland.

Dette vet norske myndigheter, og derfor har det siden 1993 blitt satt inn inn flere tiltak fra norsk side for å forbedre atomsikkerheten i området. Den norske støtten har bidratt til å øke sikkerhet ved kraftverket, men det har ikke ført til en slutt på den potensielt katastrofale aktiviteten som foregår på Kolahalvøya. Tvert imot har det siden 1993 blitt gjort større beslutninger ved Kola som bidrar til at kraftverket kan holde åpent lengre: det blir både bygget en ny reaktor med navn Kola II som skal sikre langvarig drift på halvøyen, i tillegg til at det har blitt gjort omfangene inngrep for å forlenge levetiden til de eksisterende reaktorene. Til tross for disse «forbedringene» kan ikke reaktorene måle seg med dagens sikkerhetsstandard, og det er derfor viktig at Norge begynner å stille sterkere krav til avvikling av hele produksjonen ved Kola.

Marthe Wedøe, deltaker i YATAs nordområdeprosjekt

Synspunktene uttrykt i artikkelen er skribentens egne.

Foto: Markus Mira

Bærekraft i Nord – Samarbeid for å nå målene

Russland omtales ofte som en miljøversting, og stod du i Pasvikdalen før 23. desember kunne du riktignok se røyken fra smelteverket Nikel, der det alene ble sluppet ut seks ganger så mye svoveldioksid årlig som hele Norge samlet. På lille juleaften ble smelteverket omsider stengt for godt, etter lang tid med miljøsamarbeid med Russland. Norge har vært tjent med et stabilt miljøsamarbeid med sin økonomisk og militært overlegne nabo, spesielt innen fiskeriforvaltning kan de to nabolandene se tilbake på et 40 år langt forvaltningssamarbeid (som for øvrig ble tildelt Thorvald Stoltenbergs pris for sitt stabile samarbeid basert på kompromiss og tillit). Bærekraftig forvaltning av naturressurser er dog ingen ukomplisert oppgave. Spesielt i nordområdene, der nærhet til naturressursene er en uunnværlig del av nærings- og livsgrunnlaget til mange mennesker, er oppgaven desto mer fremtredende og kompleks. Som et steg på veien vedtok Norge i 2015, som del av FNs medlemsland, 17 mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030. Bærekraftsmålene serverer ingen enkel oppskrift for hvordan målene skal nås, tvert imot representerer de prioriteringer og hensyn som til dels kan virke motstridende. Dersom ulike parter sammen skal oppnå en bærekraftig forvaltning og utvikling, er partene nødt til å ha en felles forståelse av hva bærekraft egentlig betyr.
Vi trenger ikke engang se utover våre egne landegrenser for å finne eksempler på at hovedutfordringen i mange miljøspørsmål bunner i ulike tolkninger av bærekraftbegrepet, eller motstridende bærekraftshensyn.

I november la regjeringen frem den nye nordområdemeldingen, en melding som definerer de viktigste strategiske målene for nordområdene i de kommende årene. FNs bærekraftsmål skal være en rettesnor for utviklingen i Nord-Norge og «Regjeringen skal legge til rette for at Nord-Norge skal være en av Norges mest skapende og bærekraftige regioner». Videre skal næringslivet «ytterligere realisere sitt potensiale» og det skal fås bukt med befolkningsnedgangen i distriktene. All utvikling skal dessuten ta hensyn til økologisk bærekraftighet og fornybar omstilling. Mange visjoner skal realiseres og ikke alle sammenfaller like lett, hvilket forblir en utfordring når bærekraftsmålene skal realiseres i Nord-Norge. 


FNs bærekraftsmål nr.8: «Anstendig arbeid og økonomisk vekst»/ FNs bærekraftsmål nr.11: «Bærekraftige byer og lokalsamfunn»

Å bidra til bosetting og sysselsetting i distriktene har vært et viktig argument når det skal utvikles industri i Nord-Norge. Da trålflåten vokste frem i Nord-Norge var dette med formål om å sikre stabil tilførsel av råstoff utenom hovedsesongen til de mange foredlingsbedriftene langs kysten, som var viktige hjørnesteinsbedrifter i sine respektive lokalsamfunn. Men etter en rivende effektivisering i trålflåten, kombinert med en uthulet leveringsplikt og økt globalisering av fiskevaremarkedene, har trålflåten fungert mot sin hensikt og derimot blitt en trussel for livsgrunnlaget til foredlingsindustrien, en industri som også kystflåten er sårt avhengig av å opprettholde. Kystflåten etterlater seg også et lite miljøavtrykk sammenlignet med trålflåten og er allerede i gang med elektrisk omstilling, men dersom samfunnet prioriterer økonomisk lønnsomhet etter trålflåtens prinsipper, risikerer en å forvitre den desentraliserte strukturen kystflåten er avhengig av. Skal bærekraftsmålene oppnås i Nord-Norge kommer vi ikke unna spørsmålet som fiskeripolitikken har strevd med i flere tiår: Hvordan måle økonomisk bærekraft mot sosial bærekraft?

FNs bærekraftsmål nr.7 «Ren energi til alle»/ FNs bærekraftsmål nr. 14 «Livet i havet»
Mineralnæringen er og har historisk vært en viktig bidragsyter til verdiskapning og sysselsetting i Finnmark spesielt. Nordområdemeldingen understreker at utvinning av mineralressurser i Nord, i tillegg til å bidra til økonomisk og sosial vekst, også er viktig for å løse globale klimautfordringer da mineralske råstoffer er vesentlige komponenter i elektriske systemer. Men i likhet med mange bærekraftsprosjekter går målsetningene gjerne på bekostning av hverandre. Den planlagte Nussir gruva i Kvalsund er forventet å skape 150 arbeidsplasser i Kvalsund og rundt 200 arbeidsplasser i andre næringer i Nord-Norge. Men planene har møtt sterk motstand fra miljøbevegelsen, reindriften og kystfiskere. Det uttrykkes stor bekymring for de negative konsekvensene et sjødeponi i Repparfjorden vil medføre for livet i fjorden, spesielt ettersom Repparfjorden er en nasjonal laksefjord og et viktig gyteområde for skrei og den rødlistede kysttorsken. Reindriftsnæringen og Sametinget protesterer ettersom gruvedriften vil medføre tap av beiteareal og økt menneskelig aktivitet i området, noe som vil gå på bekostning av produksjonen og muligheten til å videreføre en tradisjonell samisk levemåte. Konflikten tvinger oss til å vurdere tidsperspektiver: Hvordan vurderer vi bærekraften av et prosjekt som sysselsetter befolkningen i 25-30 år, dersom det går på bekostning av fornybare ressurser (fiskeri og reindrift) som, dersom de forvaltes rett, kan livnære befolkningen i uoverskuelig fremtid?

FNs bærekraftsmål nr. 9: «Industri, innovasjon og infrastruktur»/ FNs bærekraftsmål nr.12: «Stoppe klimaendringene»
Luftfart er en av dagens mest utslippstunge sektorer og dermed en tung bidragsyter til de eskalerende klimaendringene. Men enhver som har reist i Nord-Norge vet at avstandene gjør flytrafikken til en uunnværlig del av infrastrukturen. Behovet for å finne en grønn omstillingsløsning er dermed stort, og interessen for utviklingen av el-fly øker. El-fly er mer miljøvennlige, støyer mindre og krever ikke lange rullebaner for å lette. Men de første el-flyene vil ikke kunne opprettholde den samme kapasiteten som dagens fossile fly, og el-fly vil i startfasen være aktuelt for kortere reiseavstander. Kortbanenettet i Nord-Norge er dermed en velegnet mulighet for å introdusere el-fly med begrenset rekkevidde. Men konklusjonen fra et ekspertutvalg nedsatt av regjeringen konkluderte med at nedleggelse av flere kortbaneflyplasser, for så å utvide enkelte, er nødvendig for å øke konkurransen og lønnsomheten i luftfarten for distriktene. Satsning på reiseliv og et mer attraktivt botilbud har også vært argumenter for utbygging av flyplasser. Avinor har nylig foreslått nedleggelse av Svolvær lufthavn til fordel for utbygging av Leknes lufthavn. Tidligere er Narvik lufthavn nedlagt (2017) og nedleggelse av Andøya lufthavn diskuteres. En storflyplass er ikke isolert sett til hinder for el-fly, men dersom trenden med nedleggelse av flyplasser på kortbanenettet fortsetter risikerer man å utvikle seg vekk fra markedsmuligheten kortbanenettet representerer for innfasing av elektrifisert luftfart. Samtidig er utbygging av infrastrukturen, som inkluderer sentralisering, nødvendig for å opprettholde bærekraftig bosetting og verdiskapning i nordnorske regioner. Så hvor tungt skal det økologiske hensynet veie, dersom det står til hinder for ringvirkningene en infrastruktur med økt kapasitet medfører?

FNs bærekraftsmål nr. 17: «Samarbeid for å nå målene»
Bærekraft er altså ikke bare bærekraft, og spørsmålene her er bare noen av de regjeringen må ta stilling til i arbeidet med en nasjonal arbeidsplan for bærekraftsmålene som skal legges frem våren 2021. FNs bærekraftsmål nr. 17 heter «Samarbeid for å nå målene». Myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn må samarbeide mot en bærekraftig utvikling. Dette bærekraftsmålet må understrekes i nord, hvor situasjonen er spesielt utfordrende. Klimaendringene går raskere i Nordområdene og de merkes tydeligere på kroppen av de som livnærer seg av naturens ressurser. Samtidig er fraflytting en vedvarende utfordring i Nordområdene, og utviklingsprosjekter med sosiale ringvirkninger prioriteres derfor høyt, selv når det går på bekostning av miljø- og klimahensyn. Til ettertanke siterer jeg leder i Naturvernforbundet i Sør-Varanger, Gunnar Reinholdtsen: «Hva skal vi med ringvirkninger hvis det tar bort grunnlaget for bærekraftig utvikling?». De valgene vi tar om Nordområdene i dag, om alt fra infrastruktur til naturinngrep og fiskeripolitikk, legger føringer for hvilke valg vi har mulighet til å ta i lang tid fremover. Bærekraftig utvikling blir enda mer utfordrende dersom vi tar irreversible valg der inntjeningen er sett i et kortsiktig perspektiv. Det hevdes ofte at «bærekraft» er et utvannet begrep, «bærekraft», «lønnsomhet» og «levedyktig» brukes gjerne om hverandre. Brundtland definisjonen slår i midlertidig fast at bærekraftig utvikling skal imøtekomme dagens behov uten å forhindre fremtidige generasjoners muligheter til å imøtekomme sine. Dersom samfunnene i nordområdene skal lykkes med å etterlate utviklingsmuligheter for fremtidens nordboere, bør mantraet for myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn være å våge å tenke enda mer langsiktig og visjonært, allerede i dag.  

Skrevet av: Hanna Arctander, YATA Tromsø.

Synspunktene uttrykt i artikkelen er skribentens egne.

Foto: Markus Mira

Innsikt: Norway and Russia: a long-standing partnership through a historic lens

Norway and Russia share a 197,7 km long border. This implies that the countries have had to and must continue to deal with each other.  Norway and Russia have a longstanding relationship founded on trade and mutual interests. The relationship with Russia is arguably the most important bilateral relation in Norwegian foreign policy. 

In the 19th century, the so called “pomor” trade flourished where approximately four hundred Russian ships sailed to Northern Norway every summer to exchange goods.[1] The “pomor” trade had begun in the 1700s and ended in 1917 as a result of the Bolshevik revolution.[2] The Bolshevik’s limited the economic independence of Russian framers and trade consequently diminished.[3] Up until 1917, the “pomor” trade had positive economic implications for both countries, but also brought the inhabitants closer together socially. This bond remains important today.

The social connection was particularly evident in the development of a pidgin language, “moja på tvoja”, also referred to as “Russian-Norwegian, that unlike most pidgin languages consisted of an equal amount of words from Russian and Norwegian.[4] This equality was perceived as a symbol that Russians and Norwegians were socially equal partners.[5] Language exchange, between the two neighbors, remains crucial today as a symbol of equality and respect.  Sør-Varanger municipality hosts Norway’s only official border crossing to Russia named Storskog. In Sør-Varangers largest city Kirkenes, the Russian language has become so common that both street signs and commerce are written in Russian. You are also likely to hear both Norwegians and Russians, communicating in Russian.

Historically, the perception of an alleged Russian desire for access to ice-free ports in Norway, has been an important element in the Norwegian threat assessment vis-à-vis Russia.[6] The geopolitical logic of proximity to Russia has been an instrumental part of Norwegian national security assessment since the 19th century. This assessment has remained important regardless of the abilities and perceived ambitions of the Russian government.[7] Despite this continuous security awareness, there has never been an attack from Russia against Norway in over 600 years.[8] This is when one disregards the Russian attack on the German occupation forces in Finmark,1944. [9] With its fourteen neighboring countries, Russia has been at war with all of them, except Norway.[10] This is a fact with instrumental societal importance in northern Norway and is frequently emphasized while discussing the Russian-Norwegian relationship. [11]

Norwegian-Russian relations were especially soft during the Second World War where the two countries were allies against a common enemy. [12] Norway particularly recognizes the Soviet army for liberating Eastern Finnmark in 1944, but also for withdrawing all troops from Norway within a year. [13]  The most significant impression made on the Norwegians during the War, was the approximately 90,000 Soviet citizens held as German Prisoners of War in Norway from 1941-1945. [14] The inhumane treatment of the prisoners generated instrumental sympathy from the general Norwegian population. In various places the local Norwegian inhabitants exposed themselves to grave danger to aid the prisoners with food. Some went as far as to aid the prisoners in escaping Nazi captivity. [15] This shared war experience is a critical component in what is referred to as the “historical friendship between Norway and Russia, this relationship prevails particularly in northern Norway. [16]   

Post the Cold War, the newly established Russian Federation had a very different relationship with the West in comparison to the Soviet Union. Russian President, Boris Jeltsin, quickly expressed a firm desire for a strong cooperation with the Western world.[17] The end of the Cold War significantly changed the strategic situation in the High North, as the West and the “new” Russia was not on a collision course in the same way as before. [18] With the softening of the Western perception of Russia, the Norwegian-Russian political connection grew stronger. This political cooperation became particularly apparent through the Barents Cooperation established as a result of the Kirkenes declaration on January 11th, 1993.[19] Despite optimism, in regard to the fruitfulness of the cooperation, there was also some skepticism in Norway in terms of bilateralism. Norway consequently rejected the Russian proposal of including security policy in the cooperation between the two countries. [20] 

In the 1990s a significant portion, of both NATO and Russia’s focus, was turned towards other conflicts in other parts of the world. The interest in the High North and thus Norway diminished, [21]. This development caused increased security skepticism in Norway, as a result of the proximity to Russia. Russia was perceived with an uncertain future but still inhabiting substantial military capabilities. [22] The Norwegian defense and security policy thus remained focused on the High North despite pressure from allies. Additionally, Norwegian policy increasingly emphasized the need to “normalize” relations with Russia. The perception was that Norwegian-Russian relations should not be noteworthy different than Norwegian relations with other nations.  [23]

Simultaneously, Norway gradually sought to encourage increased Allied military presence in its territory to counteract NATO’s reduced focus on the High North. This policy change had great implications for Norway’s self-imposed restrictions on Allied military forces on Norwegian territory. The aim of the self-imposed restrictions were to calm Russia in terms of Norwegian military strategy, as well as emphasize that Norwegian territory should under no circumstances be used as a springboard for allied attacks towards Russia. [24] The changes in the restrictions were attempted justified by practical considerations but were nevertheless received negatively in Russia, despite the Allied presence in Norway being low. [25] Despite the negativity, military relations were established between Norway and Russia in the north. These military relations were both of a bilateral as well as a multilateral nature and were linked greatly to cooperation in search and rescue missions, but also included joint exercises. Direct links between the respective military headquarters were established to prevent misunderstanding and crises.[26]

Norway and Russia still share an interest in “détente” (release from tension) in the High North. Following the Cold War, in 1994, Norway and Russia began a military exercise collaboration, exercise “Pomor”. “Pomor” was intended to promote military cooperation between Norway and Russia in areas where both nations share common interests and objectives. [27] The exercise was reconducted in 2010 as well as in 2013 when it also included training in anti-piracy operations, boarding exercises, shooting and aerial exercises, as well as search and rescue. The “Pomor” exercises were conducted in the Norwegian and the Barents Sea. [28]

In 2013, the Norwegian side was represented by the Coast Guard vessel KV Senja, the frigate KNM Helge Ingstad ,  F-16 fighter aircraft, an orion maritime patrol aircraft and coastal hunters.[29] On the Russian side, the Udaloy 1 class anti-submarine «Vice Admiral Kulakov», an IL-38 MAY maritime patrol aircraft, SU-33 flanked fighter aircraft, Ka-27 Helix helicopter, a tugboat supporting the other vessels and Navy infantry from the 61st Marine Infantry Regiment.[30] Since Norway ceased all planned bilateral military activities with Russia in March 2014, following the annexation of Crimea, the scheduled 2015 exercise was not conducted. [31]

Russia is not only a potential counterpart to Norway in the High North, but also an important partner in areas of common interest. The arguably best example of Norwegian-Russian cooperation in this area is the fruitful bilateral management of fisheries in the Barents Sea, recognized as one of the world’s most productive fishing grounds. The formal foundation for cooperation was laid in 1975-1976 by two official fisheries agreements. [32] . In a bilateral context, the extension of fisheries cooperation was part of a trend in which Norway and Russia entered into an even closer cooperation in an increasing number of fields; nuclear security, trade, health, development, environment and societal cooperation labeled as “people to people projects”. [33] Historically as well as contemporarily, Russia and Norway remain strong partners.

This article is written by Kristine Kivle, Project coordinator for Munin.Live. She holds a bachelor’s degree in Diplomacy and Military Studies from Hawai’i Pacific University and a Master of Science in Defence, Development and Diplomacy from Durham University. The views expressed in this article are entirely the views of the author, and do not necessarily represent the views of YATA Norway.


Foto: Kilian Munch. Kirkenes, 3.-4. juni 2013 i forbindelse med 20-års markeringa av samarbeid innen Barentsregionen. Russlands tidligere statsminister, Dmitrij  Medvedjev, og Norges tidligere statsminister, Jens Stoltenberg.

[1] Balsvik, R. (2015). Russia and Norway: Research Collaboration and Comparison of Asymmetrical Relations. Acta Borealia, 32(1), pp.85-99.

[2] Ibid, pp. 92

[3] Egge, Å. (2019). Bolsjeviker. [online] Store norske leksikon. Available at: https://snl.no/bolsjeviker.

[4] Balsvik, R. (2015). Russia and Norway: Research Collaboration and Comparison of Asymmetrical Relations. Acta Borealia, 32(1), pp.85-99.

[5] Godzimirski, J. (2007). Norge og Russland | NUPI. [online] NUPI. Available at: https://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/20082/Norge-og-Russland

[6] Rowe, L. (2018). Fornuft og følelser: Norge og Russland etter Krim. Nordisk Østforum, 32(0), pp.1-20.

[7] Kjølberg,A. (2015). Norsk sikkerhetspolitikk og nordområdene, in Kjølberg, A. and Heier, T. (2015). Norge og Russland: Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene. Oslo: Universitetsforlaget. pp. 7

[8] Kaagaard, H. (2009). Militær krisehåndtering i nordområdene: en analyse av potensialet for sikkerhetspolitiske kriser mellom Norge og Russland, og forsvaret som nasjonalt krisehåndteringsverktøy. Masters. Universitetet i Oslo.

[9] Ibid

[10] Nilssen, A. (2015). Norske premisser: En diskursanalyse av regjeringens og mediers oppfatning av Russland. Master. Universitetet i Oslo.

[11] Siste Skanse. (2016). Directed by K. Stormark. Oslo: Aldrimer.

[12] Nielsen, J. (2003). Norge og Russland. Utenriksdepartementet.

[13] Samuelsen, G. and Lieungh, E. (2014). Frigjøringen av Øst-Finnmark – en rask innføring. [online] NRK. Available at: https://www.nrk.no/finnmark/frigjoringen-av-ost-finnmark-_-en-rask-innforing-1.11998524

[14] Solhaug, R. (2005). Sovjetiske krigsfanger – et glemt emne. [online] Universitetet i Tromsø. Available at: https://forskning.no/historie-andre-verdenskrig-partner/sovjetiske-krigsfanger—et-glemt-emne/1042788

[15] Ibid

[16] Stenberg, I. and Veum, E. (2014). Økt russisk tilstedeværelse i nord. [online] NRK. Available at: https://www.nrk.no/norge/okt-russisk-tilstedevaerelse-i-nord-1.11983657

[17] Kjølberg,A. (2015). Norsk sikkerhetspolitikk og nordområdene, in Kjølberg, A. and Heier, T. (2015). Norge og Russland: Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene. Oslo: Universitetsforlaget.

[18] Godzimirski, J. (2007). Norge og Russland | NUPI. [online] NUPI. Available at: https://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/20082/Norge-og-Russland

[19] Rowe, L. and Hønneland, G. (2010). Norge og Russland: Tilbake til normaltilstand. Nordisk Østforum, 24(2), pp.133-147.

[20] Kaagaard, H. (2009). Militær krisehåndtering i nordområdene: en analyse av potensialet for sikkerhetspolitiske kriser mellom Norge og Russland, og forsvaret som nasjonalt krisehåndteringsverktøy. Masters. Universitetet i Oslo.pp.7

[21] Ibid

[22]  Kjølberg, A. and Heier, T. (2015). Norge og Russland: Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene.       Oslo: Universitetsforlaget.

[23] Ibid

[24] Gade,J.G., Hilde,P.S.(2015). Nordområdenes sikkerhetspolitiske betydning for NATO, in Kjølberg, A. and      Heier, T. (2015). Norge og Russland: Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene. Oslo: Universitetsforlaget.

[25] Børresen, J., Gjeseth, G. and Tamnes, R. (2004). Norsk forsvarshistorie, bind5, 1970-2000, allianseforsvar i endring. Bergen: Eide forlag.

[26] Kjølberg,A. (2015). Norsk sikkerhetspolitikk og nordområdene, in Kjølberg, A. and Heier, T.            (2015). Norge og Russland: Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene. Oslo: Universitetsforlaget.

[27] Forsvaret. (2014). Pomor. [online] Available at: https://forsvaret.no/fakta/aktivitet/ovelser/pomor

[28] Børresen,J.(2015). Norske interesser i nord- det maritime aspektet, in Kjølberg, A. and Heier, T. (2015). Norge og Russland: Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene. Oslo: Universitetsforlaget.

[29] VG. (2011). Norske fartøy skal øve i Russland. [online] Available at: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/6LPwL/norske-fartoey-skal-oeve-i-russland.

[30] VG. (2011). Norske fartøy skal øve i Russland. [online] Available at: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/6LPwL/norske-fartoey-skal-oeve-i-russland

[31] Forsvaret (2014). Forsvarets årsrapport for 2014. pp.1-189. pp.95

[32] Hønneland,G.,& Jørgensen,A.K.(2015). Kompromisskulturen i Barentshavet, in Kjølberg, A. and Heier, T. (2015). Norge og Russland: Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene. Oslo: Universitetsforlaget.

[33] Rowe, L. and Hønneland, G. (2010). Norge og Russland: Tilbake til normaltilstand. Nordisk Østforum, 24(2), pp.133-147.

27. november – Nagorno-Karabakh War 2.0: The regional consequences

The recent escalation of the conflict between Armenia and Azerbaijan over the territory known as Nagorno-Karabakh threatens to further destabilize the Caucasus. Russia and Turkey has traditionally supported one party each, and the conflict has drawn in mercenaries fresh from fighting in Libya and Syria. In this Webinar we want to dive deep into the history and regional consequences of the conflict. Why did it escalate now? What are the regional consequences? Andhow will the November 10th fragile ceasefire-agreement further (de-)stabilize the region of the South Caucasus.

YATA Oslo is proud to present our excellent panel to enlighten us on the past, present and future of the Nagorno-Karabakh conflict:

Aude Merlin is a professor of Political Science at Université Libre de Bruxelles (ULB). She has worked extensively on post-conflict transformation in the Caucasus and Russia. Her works in particular address social, political and identity transformations in the post-Soviet space. Her recent research project focused on the question of warlike habitus and conversions of the war experience in the post-war reality in the Caucasus. She has published articles on comparative analysis of the conflicts and peace-building in the Caucasus, as well as on the topic of the Armenian volunteer fighters in the Nagorno-Karabakh war.

Laurence Broers is the Caucasus programme director at London-based peacebuilding organization Conciliation Resources. He has more than 20 years’ experience as a researcher of conflicts in the South Caucasus and practitioner of peacebuilding initiatives in the region. He is also the author of Armenia and Azerbaijan: Anatomy of a Rivalry (Edinburgh University Press, 2019) and co-editor of the Routledge Handbook of the Caucasus (Routledge 2020) and Armenia’s Velvet Revolution: Authoritarian Decline and Civil Resistance in a Multipolar World (I.B. Tauris, 2020).

Armine Bagiyan is a Doctoral Research Fellow at the Department of Sociology and Human Geography, University of Oslo. Her research interests cover post-socialist civil society, social movements, democratisation and urbanism. She has a degree in Development Studies from the University of Cambridge and has worked extensively in the region. She will be moderating the session.

Photo by UN Photo CC BY
2.0 License

Innsikt: A third revolution in warfare: the inconspicuous rise of autonomy

In a 2017 speech, Russian President Vladimir Putin stated that “artificial intelligence […] is the future of all mankind. […] The one who becomes the leader in this sphere will be the lord of the world”.[1] But despite the impact the ongoing artificial intelligence (AI) arms race is having on national military policies and international diplomacy, it enjoys a surprisingly low political profile.

A third revolution in warfare: the inconspicuous rise of autonomy

Because technological advances in autonomy are generally incremental, the fact that lethal autonomous weapons systems (LAWS) constitute a military revolution tantamount to that of the nuclear age seems to avoid the public spotlight. Credible risks associated with LAWS include the enhancement of terrorist tactics, empowerment of authoritarian rulers and vulnerability to bias, hacking and malfunction,[2] and states’ concerns with these weapons vary from dystopian outlooks to the prospect of more humane warfare. 

A major challenge in the field of LAWS is the lack of consensus on how to even define “autonomous weapons”. The task of regulating weapons systems that – depending on the operational definition – may or may not yet exist, has proven difficult; autonomy is already being implemented in different parts of existing weapons systems.[3] One could argue that because the world has coped well without specific legal regulation of nuclear weapons, the same can be true for LAWS. However, such an attitude would greatly disregard the specific characteristics of LAWS that separate them from previous military revolutions.

The public paradox: lowering the threshold of war

Immanuel Kant once wrote that democratic peace “relies upon the public not supporting unnecessary wars as they will be the ones called upon to fight in them”.[4] This draws to mind the massive American public resistance to the Vietnam War, and is given practical meaning with the general decline in public opposition to ongoing wars when many states transitioned from a conscription or a draft-based military to an all-volunteer force.[5] Although warfare has seen many developments since Kant uttered these words, they may gain renewed relevance with the autonomous revolution.

Increasing autonomous capabilities in weapons systems reduces the need for soldiers both directly and indirectly participating in hostilities. This makes war cheaper, both in terms of human and economic resources. Such a development foreshadows a disconcerting future, where war could become preferable to costly and tedious diplomacy, particularly with regards to out-of-area operations where the intervening party has a clear military advantage. As for the public opinion, war as a political act that does not directly involve the national population could alienate them further from their governments’ actions on foreign soil.

As such, the autonomous revolution creates an even greater disparity in how civilian populations inside and outside of conflicts are affected by warfare – and quite possibly, gives rise to a greater indifference amongst the latter. That would be an unfortunate development.

International inefficiency

Discussions on LAWS have officially taken place under the United Nations umbrella since 2014,[6] but the forum has yet to produce anything of substance. A significant divide has emerged between the states calling for a ban on LAWS and the world’s leading military powers, such as the United States, the Russian Federation, Israel, and South Korea. While allegedly eager to discuss autonomy and promote transparent national policies on the matter, most of these countries oppose all forms of commitment. On the other side of the aisle is the Non-Aligned Movement (NAM), outnumbering these military powers with more than 100 states and consistent in their call for a ban. Yet the mighty few continue to be the constraint on – and consequently a necessary force behind – change.

States strive to preserve flexibility in their policy options, and are generally unlikely to make unilateral commitments. The NAM countries’ clear stance is unlikely to change this. A wild card in the pro-ban group is China, who in 2018 had a surprising change of heart and abandoned the anti-ban camp, despite their heavy investment into AI research.[7]The Chinese are however pursuing a ban solely on the use of LAWS – not production or sales – which illustrates the significant economic interests at play. A rapidly expanding global AI market makes the LAWS industry attractive for both state-run and private business, which entails that LAWS are going through a “widely unaccounted for development”.[8] Current projections show global military spending on AWS and AI to reach $16 and $18 billion respectively by 2025.[9]

The “nuclear argument” of political stability through Cold War-esque principles like balance of power and deterrence holds little credibility in today’s conflict image; while states argue definitions, development advances and LAWS become available to third-party actors. Although AWS technology is per now concentrated in powerful and wealthy states, Moore’s law (price drop over time), declining costs of production and 3D printing will soon enable non-state actors to procure similar technologies.[10] Such tendencies are already visible; in 2019, quadcopter drones cost as little as $25, and a small $35 Raspberry Pi computer could run AI advanced enough to defeat American Air Force fighter pilots in combat simulations.[11] Houthi rebels are already using weaponized drones, and both ISIS and Boko Haram have adapted drones for use as improvised explosive devices. Simply put, Western states are ensuring the startup costs for these actors.

The grim reality is that widespread agreement between hundreds of minor states means nothing if the major military powers remain unwilling. And while states argue the nitty-gritty of terminology well below the public radar, technology advances and spreads to irregular actors and rogue states. Whichever opinion one might have on the current developments, they should be subject to public debate. If not, we might suddenly find ourselves in the midst of an irreversible development where human control in warfare is gradually lost.

This article is written by Mathea Reine-Nilsen, deputy leader of YATA Oslo. She holds a bachelor’s degree in international relations from the University of Oslo and is currently enrolled in law studies at the same university. The views expressed in this article are entirely the views of the author, and do not necessarily represent the views of YATA Norway.


[1] Slijper, Kayser and Beck for Pax, “State of AI. Artificial intelligence, the military and increasingly autonomous weapons”, 2019, 4.  Available at https://www.scribd.com/document/409149044/State-of-Artificial-Intelligence-Pax-Report

[2] Garcia and Haner, “The Artificial Intelligence Arms Race: Trends and World Leaders in Autonomous Weapons Development”. Global Policy Volume 10, Issue 3 (2019), 331.

[3] Ibid.

[4] Ibid, 332.

[5] Ibid.

[6] Reports and other documents from the conferences can be found at https://www.unog.ch/80256EE600585943/(httpPages)/5535B644C2AE8F28C1258433002BBF14?OpenDocument

[7] Pax, “State of AI”, 13.

[8] Garcia and Haner, “The Artificial Intelligence Arms Race”, 331.

[9] Ibid.

[10] Ibid.

[11] Ibid, 331-332.

13. november – Women, Peace and Security in the Norwegian Armed Forces

How has the Norwegian Armed Forces adopted and implemented the UN Security Council Resolution 1325 on Women, Peace and Security? This webinar will discuss the progress and challenges related to the implementation domestically as well as Norway’s efforts abroad through UN Missions and NATO operations.

The panel for this webinar will consist of:

Major General and Practitioner in Residence at PRIO, Kristin Lund. Major General Lund is the first female Force Commander in UN history and was in October 2017 appointed Head of Mission/Chief of staff of the United Nations Truce supervision Organization. She has extensive experience from international peace operations, and has been a UNWOMEN Champion since 2017. In 2009, she became the first woman to be promoted to the rank of Major General in the Norwegian Armed Forces.

Ole Magnus Totland is a Senior Advisor in the Norwegian Ministry of Defense. He was previously an advisor in the gender project at the Norwegian Defense University College, and contributed to the Norwegian textbook “Gender i Forsvaret: fra teori til praksis”. His master thesis from 2009 was an anthropological study of soldiers in the Norwegian Telemark battalion, and their relation to body, gender and identity.

More panelists TBC

Chair: Johanne Jensen Skeie is the treasurer for YATA Oslo, and a Research Fellow at the Norwegian Institute of Defense Studies. She wrote her master’s thesis on the Norwegian Armed Forces’ implementation of UNSCR 1325, and is currently involved in a project on “Net Assessment”, focusing on artificial intelligence.

This event is part of the “Building on 20 Years of Women, Peace and Security” Norwegian anniversary week organised from the 9th to the 13th of November. The 20th anniversary of UN Security Council Resolution 1325 is marked by an official high-level commemoration, as well as webinars held by civil society organisations and research institutions. The aim of these webinars is to discuss the current challenges facing the global Women Peace and Security agenda, and to highlight the fundamental role of civil society organisations in creating and moving the agenda forward.

This webinar series have been organised by the PRIO Gender, Peace and Security Centre and FORUM1325, represented by the following member organisations; Care Norway, FOKUS – Forum for Women and Development, Mental Health and Human Rights Info, ACT/ Norwegian Church Aid, Norwegian Human Rights Fund and Youth Atlantic Treaty Association’s Oslo chapter.

You will find an overview of all the webinars organised by PRIO here: https://www.facebook.com/events/303927581029508

You can follow YATA Oslo’s activities here: https://www.facebook.com/yataoslo/

Photo by Emil Wenaas Larsen / Forsvaret

11. november – Samtale med Ambassadør Aas: USA etter valget.

Presidentvalget i USA har preget norske og internasjonale nyheter den siste uken. Rekordhøy valgdeltakelse, nasjonal splittelse, anklager om valgfusk og demonstrasjoner utenfor valglokaler vil kjennetegne dette historiske valget.

Resultatet av presidentvalget kan få store konsekvenser for Norge, vårt transatlantiske samarbeid og ikke minst vårt arbeid i internasjonale organisasjoner som FN og NATO. Det vil også få store konsekvenser for det amerikanske folket. Hva kan vi forvente i ukene frem til presidentinnsettelsen i januar? Hvordan skal den valgte Presidenten klare å samle et splittet land? Hvordan vil Covid-19 situasjonen fortsette å prege landet og styresmaktene i 2021? Dette og mer snakker vi med Ambassadør Aas om.

Ambassadør Kåre Aas var Norges ambassadør til USA i syv år, fra 2013 til 2020. Han har ledet den norske ambassaden under to Presidenter og var tilstede under valget i 2016. Med hans personlige erfaring og kompetanse om amerikansk politikk og det Norsk-Amerikanske samarbeidet vil det bli en lærerik og interessant digital samtale, en uke etter valgdagen.

Photo by Jon Tyson on Unsplash

19. november – Utenrikspolitisk Quiz – Digital versjon!

YATAs utenrikspolitiske quiz er tilbake, nå i digital form!Det er tid for tredje runde runde med Utenrikspolitisk quiz!


Møt opp som du er eller med et nøye utvalgt quizlag når YATA Oslo rører sammen en blanding av sikkerhetspolitiske, utenrikspolitiske og forsvarspolitiske spørsmål. Med spesialkategoriene «Militærkupp i midtøsten» og «Folkeavstemninger» som bestilt fra forrige rundes vinnerlag og lucky looser.


Det blir selvfølgelig premie til det beste laget.

Quizen finner sted på zoom og vi starter kl 19.00!

Link til zoom-møterom kommer på facebookarrangementet: https://www.facebook.com/events/3253280064771239/

Photo by History in HD on Unsplash