Norsk-Russisk samarbeid i kampen mot miljøødeleggelser: Nytteløst?

Ved grensen til Russland ved Pasvik kan man se over til Nikkel-fabrikken, som tidligere ble skildret som en typisk industripark med høye tårn som det steg mørk røyk ut av. Før fabrikken ble stengt ned 23. desember 2020, var det ofte grått rundt hele området. Merkelig nok er det ikke noe utpreget trevekst rundt området,  dog frodig og grønt på den Norske siden av grensa. Flere i følget mitt under studieturen til YATA Norge [1] hadde snakket om å ta et bad for å utfordre den vinterlige temperaturen i Kirkenes, men bemerket oss disse grå skyene og bestemte oss for at det fikk vi gjøre det et annet hvor det ikke ble risikert fremtidig helse ved å hoppe i et vann som lå så nærme en veldig stor forurensningskilde; som ikke kan være godt for verken det økologiske, dyr eller menneske. 

Skadeforebyggende tiltak og avvikling av slike miljøødeleggelser nær grensa er noe Det Norske Barentssekretariatet ga oss innsikt i hvordan det jobbes med i dag og har gjort i lang tid. Det ble etablert en norsk-russiske miljøvernkommisjon i 1988 med forurensingen fra nikkelverket i Petsjenga som utgangspunkt (Hønneland, 2012:95). Kommisjonen har bidratt til sterke bilaterale bånd mellom Norge og Russland gjennom flere prosjekter, som for eksempel biodiversitet, kulturminnevern, og vern av de nordligste havområdene (Hønneland, 2012:96). I 1994 tok det en vending til «Ren produksjon» hvor representanter fra kommisjonen ga kurs til russiske ingeniører for hvordan miljø- og energieffektivitets metoder kunne bli tatt i bruk (Hønneland, 2012:95). 

Norges samarbeid med russerne er stort og blir ansett som svært vellykket i nord. Det blir dog ikke like lett uttrykket i Norges sørlige del av landet. Konnotasjoner som følger med ordene Norge, Russland, og grense i samme setning i Sør blir ofte dratt til invadering, og at Norge vil bli overkjørt så fort dette skjer: Et latent forhold hvor et angrep kan skje når som helst. I Nord er det ikke sikkert at første tanke flyr til en «Sørings» tankerekke, men heller at disse ordene i samme setning kan bety godt naboskap, da realiteten er at Norge og Russland har tette samarbeid, blant annet miljøvernkommisjonen som ble opprettet etter gode erfaringer med fiskekvotesamarbeid i Barentshavet, som blir omtalt som svært vellykket. Et samarbeid om miljø er noe alle landene som grenser til Russland vil tjene på da miljøødeleggelsene ikke kjenner landegrenser. Arktis er et av stedene som kjenner miljøødeleggelsene først og hardest, så er derfor svært viktig med et samarbeid i det arktiske Nord. 

Da vi besøkte Barentssekretariatet fikk vi høre om såkalte «hotspots» langs den norske grensen på Russisk side. Når det refereres til hotspots menes det en biogeografisk region som er rik på biodiversitet, men også trues av ødeleggelse. Det startet med 42 av disse, men siden 2012 har 7 av dem blitt eliminert som et resultat av et multilateralt statelig samarbeid i nord. I dette samarbeidet finner vi Norge, Russland, Finland og Sverige. Hva som blir gjort for å bli kvitt «hotspots» er blant annet å utvikle gode renseanlegg, og regulere søppelfyllinger. Andre konkrete eksempler av «hotspots» som har blitt eliminert, og hvordan, kan ses fra rapporten til The Barents Working Group on Environment under Sveriges formannskap i 2017-2020 (https://www.barentsinfo.fi/beac/docs/SHEHotSpotsFactSheet2017-2020En.pdf ). 

Norge har bidratt med økonomisk hjelp til Russland for å bli med på skadeforebyggende tiltak mot miljø-ødeleggelser. Det at 7 av 42 «hotspots» er eliminert på åtte år viser at endringer tar tid, men at det nytter. Dette burde kommuniseres til hele landet, som håndfast eksempel på at samarbeid mellom to naboer fungerer til tross for den sikkerhetspolitiske situasjonen de siste årene. Det burde kommuniseres tydeligere at selv om Norge og Russlands naboskap har visse utfordringer, betyr det ikke at det hindrer oss i å samarbeide i kampen mot miljøødeleggelser. Dette er prioriteringer som burde heies fram: samarbeid mellom grenser for å strekke seg etter en bedre verden for de neste generasjonene enn det det prospekteres med hvis slike miljøødeleggelser ikke blir satt en stopper for samtidig som det styrker diplomatiske bånd mellom naboland. Hvordan dette vil utvikle seg i fremtiden med den nylig nedstengte Nikel-fabrikken, blir spennende å følge videre. 

Embla Sveinsdottir, deltaker i YATAs Nordområdeprosjekt og UiT-student, Tromsø

Synspunktene uttrykt i artikkelen er skribentens egne. 

Foto: Markus Mira

[1] YATA (Youth Atlantic Treaty Organization) en ungdomsorganisasjon med interesse for forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk, og var på studietur til Kirkenes med formål å danne dypere innsikt i norsk-russisk samarbeid knyttet til FNs bærekraftsmål.