Dette reisebrevet er skrevet av Marthe Sofie Trætteberg og ble først publisert i Indre Akershus blad den 18.11.22.
I skrivende stund sitter jeg i Brussel, hvor jeg til vanlig studerer global sikkerhet og politisk strategi. Det er yr i lufta, asfalten drukner i regn, og gradestokken viser femten varmegrader. Det er lite som minner om de omgivelsene jeg fikk kjenne på kroppen bare to uker tidligere. I det vi fløy inn over isdekte fjorder og snø-tunge fjelltopper, isbjørner og selunger, reinsdyr og nedlagte gruver, gikk solen for siste gang ned dette året bak fjellene i horisonten. Fjellene som ser ut til å skyte rett ut av vannet. Og i det vi landet på flyplassen et lite stykke utenfor Longyearbyen var det lite som minnet om solfylte eller regntunge gater sentralt i Europa.
Tidligere i år mottok jeg en invitasjon fra Youth Atlantic Treaty Association – en fagorganisasjon for unge mennesker som interesserer seg for utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk – en organisasjon jeg ikke selv kunne huske å ha meldt meg inn i. Invitasjonen var til å delta på YATAs nordområdeprosjekt. Prosjektet har pågått over lengre tid, og er i all hovedsak et informasjonsprosjekt for å øke bevissthet rundt arktiske geopolitiske utfordringer, bærekraft, klimaendringer og sosial ulikhet. Første del av prosjektet ble lagt til Kirkenes i 2020, og allerede i juni i år søkte jeg om å få være med på del to lagt til Svalbard i slutten av oktober. Og tross at jeg ikke kan huske å ha meldt meg inn, så priser jeg meg lykkelig for dette medlemskapet i dag.
De fem dagene vi fikk tilbringe på Spitsbergen ble fylt av foredrag, diskusjoner, historieundervisning, og en god del sightseeing. Vi fikk besøke både Store Norske som tradisjonelt har stått for norsk gruvedrift, men som nå også jobber med bærekraft, samfunns-, og næringsutvikling. Svalbard satellittstasjon (SvalSat) tok oss også imot med presentasjon fra KSAT – Kongsberg Svalbard Satellite Station som tilhører Kongsberg Gruppen, og mot slutten av uka fikk vi møte med Svalbards lokalstyre representert gjennom lokal næringssjef. Gjennom ulike presentasjoner, diskusjoner og utflukter fikk reisefølget mange svar og flere spørsmål med tanke på særlig bærekraft og den sikkerhetspolitiske situasjonen.
Det sies jo i Svalbardtraktaten at Norge må forplikte seg til “ikke å oprette eller tillate oprettet nogen flåtebasis i de egner som er nevnt i artikkel 1 eller anlegge nogen befestning i de nevnte egner som aldri må nyttes i krigsøiemed.” Det er ikke bare underforstått, men også lovfestet at Svalbard ikke er stedet for militær tilstedeværelse, og med dette følger også et lokalt anspent forhold til sikkerhetspolitiske spørsmål. I dagens situasjon med det stadig mer polariserte forhold med vår nabo i nord, økt interesse for Arktis, klimaendringer, ressursutvinning, og Svalbard sin strategiske posisjon, er det naturlig at dette er et tema på fastlandet, men på øyene like utenfor Schengen og norsk lovfesting – i et samfunn som bor vegg i vegg med sine russiske naboer, er ikke dette et like uttalt og høylytt fokus for samtale. Allikevel dunster det stadig av et sikkerhetspolitisk fokus i alt av strategiske politiske inngrep, lovforslag, befolkningspolitikk og i strategier for samfunns-, bolig- og næringsutvikling. Norske storpolitiske interesser har et tydelig fotfeste i øygruppen, noe som stadig ble mer og mer synlig etter hvert som uken forgikk.
På tross av mye kos i form av gruvevandring, hundekjøring, vaffel-spising, hvalbiff, nordlys og den årlige Dark Season Blues festivalen (som det også selvfølgelig ble satt av tid til), så var det kanskje derfor innsikt i et område vi sør på fastlandet ellers vet lite om som veide tyngst i kofferten på vei hjem. Med sin særegne rolle i norsk forsvarspolitikk, forskningsgrunnlag, ressursutvinning og suverenitet, har Svalbard satt flere spor enn bare sin utrolige natur, eksepsjonelle dyreliv, og sammensveisede sivilsamfunn.