Denne artikkelen er skrevet av Hilda Bævre Bergseth, og ble først publisert i papirutgaven av Dagsavisen 27.januar 2023.
Dette sa næringssjef i Lokalstyret Lennarth Kvernmo under et møte med deltakere fra YATA (Youth Atlantic Treaty Association) sitt nordområdeprosjekt på tur til Svalbard. Påstanden understreker viktigheten av omstilling i en tid preget av økende oppvarming og en pågående klimakrise. Samtidig er påstanden en påminnelse om et ubenyttet potensiale i nord, og en manglende helhetlig plan for hvordan et skifte skal skje.
Norsk suverenitet og tilstedeværelse på Svalbard gjør at den norske stat forvalter et stykke arktisk miljø mellom 74 og 81 grader nord. Alt som skjer på Svalbard skal skje innenfor de Svalbardpolitiske rammene gitt av Stortinget. Helt siden Norge fikk suverenitet over øygruppen i 1925, har hovedformålet i svalbardpolitikken vært norsk tilstedeværelse. Det hovedformålet står seg fortsatt. I den forbindelse har kullindustrien frem til nå vært en helt sentral del av historien til Svalbard. Det har bidratt til å bygge samfunnet, slik som Longyearbyen, ved å skape et levebrød i en ellers kald ørken.
Nå er derimot tiden moden for en omstilling, også på Svalbard. Det ligger noe paradoksalt ved å drive Svalbard som et fossilt senter midt i et landskap preget av sårbare arktiske omgivelser. En studie publisert av Communications Earth & Environment viser at temperaturen øker fire ganger så mye i Arktis som det globale gjennomsnittet. I området rundt Svalbard skjer det en økning på syv ganger så mye som det globale gjennomsnittet. Det gir grunn til bekymring. Samtidig tydeliggjør det Norges rolle som forvalter av et arktis område, med en oppfordring om å være ekstra fremoverlente i klimakampen. Dette må komme til syne ved reell klimahandling som samsvarer med Norges nasjonale mål for utslippsreduksjon. Det er nettopp her Svalbard kunne ha blitt brukt som et godt eksempel. Om vi hadde gjennomført en ansvarlig omstilling av det mest sårbare vi har, hadde det gitt oss større legitimitet og troverdighet, ikke bare i Svalbardpolitikken, men også i den internasjonale klimakampen.
Så hvilken plan finnes det for en omstilling fra kullindustrien og kullkraftverket i Longyearbyen? I november 2022 besluttet Lokalstyret at det skal skje en overgangen fra kullkraftverk til diesel høsten 2023. Diesel skal bli brukt i en mellomfase før en ny hovedforsyning av fornybar energi er klar. Dette er et viktig første steg ved at det halverer utslippene av Co2 fra energiforsyningen og gjør det lettere å fase inn fornybar energi etter hvert. Videre utredes det nå alternativer for hva som etter hvert kan overta som den fornybare løsningen. Aktuelle alternativer er solenergi, vindkraft eller geotermisk varme. I dette arbeidet har blant annet Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), SINTEF og Store Norske inngått et samarbeid knyttet til fornybar energiomstilling på Svalbard. Dette kan være et viktig bidrag for å avdekke fremtidens løsninger – en fremtid som ikke er så langt unna lenger.
Men som næringssjef Lennarth Kvernmo skriver i sin artikkel finnes det ingen plan for hvordan nasjonale mål for klimareduksjon på 55% i samferdselssektoren innen 2030 skal oppfylles. Det er ikke tilrettelagt for karbonnøytral infrastruktur på land, vann og i luften. En ny energiløsning i Longyearbyen vil for eksempel få stor betydning for det internasjonale fisket som pågår i Barentshavet gjennom at skipene kan få tilgang til fornybar energi til fremdrift. Videre er det heller ingen plan for gruvearbeiderne, som om noen år vil stå uten jobb.
Situasjonen bærer preg av et økende behov for nasjonalpolitisk vilje til støtte og styring. Det trengs en større satsing, mer bevilgning og en større forståelse for omstilling i et arktisk klima. For å kunne gjennomføre en omstilling, må det tilrettelegges for det. Norge må altså forvalte Svalbard med den intensjon at klima og miljø også blir ivaretatt på lik linje med andre interesser. For at dette skal oppfylles, må en ansvarlig omstilling komme høyere opp på prioriteringslista.
Dette gjelder også i en større skala enn på Svalbard. For om vi sammenligner de 40 gruvearbeiderne som jobber i Gruve 7 i Longyearbyen med de 150 000 som jobber i oljebransjen, går de alle en usikker fremtid i møte. Forskjellen er at de i Gruve 7 har fått en sluttdato. Likheten er en manglende plan. Dermed skal det noe mer til for at vi i Norge kan vise til gode eksempler på at vi tar klimakrisa på alvor og ivaretar menneskene som er en del av denne omstillingen.